Nei til EU går i feil retning – og vil ta ta smelteverksindustrien med seg.

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Når Europa lukker seg tettere rundt sitt indre marked, svarer Nei til EU med å foreslå en løsning som vil gi norske bedrifter enda dårligere markedsadgang enn i dag. Det er både uansvarlig og virkelighetsfjernt.

I stedet for å erkjenne at EØS-avtalen – med sine svakheter – faktisk er det som i dag holder norsk industri inne i det europeiske markedet, vil Nei til EU gå tilbake til handelsavtalen fra 1973. Det er en avtale fra en helt annen tid: før EUs indre marked, før integrerte europeiske verdikjeder og før dagens industrielle og handelspolitiske virkelighet. I møte med dagens EU er denne avtalen i praksis uten verdi.

En ren handelsavtale gir ikke forutsigbar markedsadgang. Vi blir et tredjeland. Den gir ingen rettslig beskyttelse mot toll, tekniske handelshindre eller politisk styrt industripolitikk i EU. Den gir heller ingen mekanismer for likebehandling eller tvisteløsning. Å late som noe annet er å selge norsk industri falske forhåpninger.

Dette gjelder også fisk og sjømat. Med EØS er Norge del av EUs indre marked for varer på veterinær- og hygienisiden. Det betyr felles regelverk, forhåndsgodkjenning og vareflyt uten systematisk grensekontroll. Uten EØS vil norsk fisk bli behandlet som tredjelandsvare, med krav om helsesertifikater, forhåndsmelding og adgang for EU til systematiske dokument- og fysiske kontroller – slik Storbritannia har erfart etter brexit. For fersk fisk er dette ikke et teknisk spørsmål, men et konkurransespørsmål.

Likevel ser vi at mange arbeidstakere i konkurranseutsatt industri – også i smelteverksindustrien – fortsatt støtter Nei til EU. Det er et paradoks. For det Nei til EU faktisk foreslår, er en løsning som vil gjøre disse arbeidsplassene mer utsatte, ikke tryggere. Når EU prioriterer egne leverandører, egne verdikjeder og egen industri, hjelper det ikke å stå utenfor og håpe på velvilje.

Da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, ga den Norge full markedsadgang til EUs indre marked for industrivarer. Det er dette markedet smelteverksindustrien og annen eksportrettet industri er avhengig av. Avtalen ble forhandlet fram av 7 EFTA-land med 40 millioner innbyggere. Motparten var EU. Ingen av disse landene ga fra seg retten til å sette i verk beskyttelsestiltak når næringslivet deres var truet. Det de derimot ga ifra seg var retten til å sette i verk antidumpingtiltak når de mente en aktør i det indre markedet dumpet prisene. Og dette var det store problemet for smelteverksindustrien tidligere – mulighetene EU hadde til å rasle med sablene og skremme med antidumpingtiltak.  Dette fikk vi slutt på til stor lettelse for industrien. Det er disse mulighetene nei til EU  vil ha gjeninnført. Når skal  slike konflikter avgjøres rettslig, ikke politisk.  Dette var et av Norges viktigste krav i EØS-forhandlingene.

I realiteten er det bare én løsning som gir full, stabil og varig adgang til EUs indre marked: medlemskap. Alt annet er grader av utenforskap. Det kan være legitimt å være mot EU av ideologiske grunner. Men det er ikke legitimt å late som om Norge kan få fordelene uten forpliktelsene.

Nei til EU vil verken ha EØS eller EU-medlemskap. De vil ha noe som i praksis ikke finnes: fri markedsadgang uten regelverk, stabilitet uten forpliktelser og beskyttelse uten rettigheter.

Når EU nå strammer grepet om handel og industri, burde konklusjonen vært å styrke Norges tilknytning til Europa – ikke å trekke oss enda lenger unna. På dette punktet fremstår Nei til EU mer som en brems og som en motpart for norsk arbeidsliv. For det de nå hevder kan kun ha et mål for øye – ønske om avvikling av smelteverksindustien.

Det er på tide å si det rett ut: Nei til EUs linje i denne saken er ikke bare feil – den er direkte skadelig for norsk industri og norske arbeidsplasser.

Nei til EU; EU tillen knekker hvoedargumentet for EØS: