Da tidligere statssekretær og EØS-koordinator Maria Varteressian ga sin nye bok tittelen Utenforlandet, satte hun ord på et dilemma som stadig flere nordmenn begynner å få øynene opp for.

Norge er tettere knyttet til Europa enn noen gang tidligere. Likevel står vi utenfor de institusjonene der stadig flere av beslutningene som påvirker oss blir tatt.

Få saker illustrerer dette bedre enn den som nå er kommet opp etter møtet i EØS-rådet. Der ba Norge om å få delta på EUs ministermøter når militær mobilitet skal diskuteres. Ifølge Altinget møtte ønsket positiv respons fra EU-hold.

Ved første øyekast kan dette virke som en teknisk sak. Det handler om transport av soldater, våpen og militært materiell gjennom Europa. Men i realiteten berører saken et langt større spørsmål: Hvordan skal Norge ivareta sine interesser i et Europa der stadig flere beslutninger tas i fellesskap?

For bare få år siden ville det vært utenkelig at Norge ønsket plass på møter mellom EUs ministre på forsvarsområdet. I dag fremstår det som både naturlig og nødvendig.

Bakgrunnen er enkel. EU bygger opp et stadig tettere samarbeid om sikkerhet, forsvar, forsvarsindustri, energi, kritisk infrastruktur og beredskap. Krigen i Ukraina har akselerert utviklingen. Samtidig har Finland og Sverige blitt NATO-medlemmer. Det har gitt Nord-Europa og nordområdene en helt ny strategisk betydning. Men og EU.

Når NATO planlegger forsvaret av Norden, er Norge en nøkkelaktør. Norske havner, flyplasser, veier og jernbaner er nødvendige for å kunne flytte styrker raskt mellom allierte land. Derfor blir det også viktig for Norge å være med når reglene for militær mobilitet utformes.

Problemet er at Norge står utenfor EU.

Vi deltar i store deler av samarbeidet. Vi gjennomfører beslutninger. Vi tilpasser oss regelverk. Men vi har begrenset innflytelse på selve beslutningsprosessen.

Det er nettopp dette som er kjernen i Varteressians analyse.

Da EØS-avtalen ble inngått, handlet den først og fremst om handel og økonomi. I dag er virkeligheten en annen. EU er ikke lenger bare et indre marked. Unionen utvikler seg stadig mer til et politisk fellesskap som også omfatter sikkerhet, beredskap, teknologi, energi og forsvar.

Det betyr at spørsmålet om norsk innflytelse får en ny dimensjon.

For hva skjer når beslutningene som påvirker norsk sikkerhet tas i et system Norge ikke er medlem av?

Regjeringens ønske om å delta på ministermøtene om militær mobilitet kan leses som en erkjennelse av nettopp dette problemet. Dersom dagens ordninger ga tilstrekkelig innflytelse, ville det ikke vært nødvendig å be om plass ved bordet.

Saken illustrerer samtidig et annet paradoks.

EU ser ut til å ønske Norge tettere inn i samarbeidet. De siste årene er det inngått stadig flere avtaler om forsvar og sikkerhet mellom Norge og EU. Norge omtales som en nær og viktig partner. Samtidig minner EU stadig Norge om at landet fortsatt står utenfor beslutningssystemet.

På møtet i EØS-rådet kom det også en tydelig beskjed om at Norge må bli flinkere til å gjennomføre EØS-regler dersom landet ønsker større innflytelse.

Dermed oppstår et spørsmål som blir stadig vanskeligere å unngå:

Hvor lenge kan Norge være fullt integrert i resultatene av europeisk politikk uten å være integrert i beslutningene?

På Retning EUs høstkonferanse i fjor tok YS-leder Hans-Erik Skjæggerud til orde for å diskutere det han kalte en sikkerhetspolitisk EØS-avtale med EU. Den gangen kunne det høres ut som en idé for fremtiden. I dag kan det like gjerne beskrive den utviklingen vi allerede ser konturene av.

For når Norge ønsker plass på EUs ministermøter om militær mobilitet, handler det ikke bare om transportkorridorer og militær logistikk.

Det handler om innflytelse.

Og det handler om et spørsmål som kommer til å prege den norske EU-debatten i årene som kommer:

Hvor lenge kan Norge stå utenfor når stadig flere avgjørelser som angår oss tas innenfor?