Det kan ved første øyekast virke absurd. Norge har trolig et av verdens best regulerte arbeidsliv. Norske arbeidstakere har sterke rettigheter, høy organisasjonsgrad og omfattende vern gjennom lov- og avtaleverk. Samtidig kommer USA og hevder at Norge ikke gjør nok for å beskytte arbeidstakere.

Tvangsarbeid eller toll-inntekter.

Om det er kampen mot tvangsarbeid som er det viktigste for Trump tror jeg ikke noe på. Tror heller det er ønske om økte  tollinntekter etter toll-tapet i amerikansk høyesterett.  Men uansett har han et poeng i denne saken. Det er det  ikke tvil om.

Kritikken handler ikke om Norge

Trump kritiserer ikke Norge for forholdene i norsk arbeidsliv. Kritikken er at Norge ikke har sterke nok virkemidler for å hindre import av varer produsert ved tvangsarbeid i andre land.

Den amerikanske lovgivningen på området er omfattende. USA kan stanse varer ved grensen dersom det finnes rimelig grunn til å tro at de er produsert ved tvangsarbeid. Definisjonen av tvangsarbeid bygger på ILO-konvensjonen, men omfatter langt mer enn det mange forbinder med begrepet. Amerikanske myndigheter legger blant annet vekt på om lønn er blitt tilbakeholdt, om arbeidstakere er bundet til arbeidsgiver ved gjeld, om arbeids- og boforholdene er urimelige, om bevegelsesfriheten er begrenset, om det forekommer trusler eller overdreven bruk av overtid.

Norge har ingen tilsvarende ordning. Vi har Åpenhetsloven og krav til aktsomhetsvurderinger, men norske myndigheter kan ikke på samme måte som USA stanse varer ved grensen fordi det er mistanke om at de er produsert ved tvangsarbeid.

Handelsavtaler er ikke nok

Samtidig illustrerer saken et annet problem.

Norge har gjennom EFTA inngått en rekke frihandelsavtaler som inneholder bestemmelser om arbeidstakerrettigheter og respekt for ILO-konvensjonene. Men hvilke muligheter har vi egentlig til å håndheve dem?

Sør-Korea er et godt eksempel.

Både EU og EFTA har frihandelsavtaler med Sør-Korea. Da Sør-Korea unnlot å ratifisere sentrale ILO-konvensjoner om organisasjonsfrihet og kollektive rettigheter, valgte EU å bruke avtalens tvisteløsningsmekanismer. Presset bidro til at Sør-Korea senere ratifiserte flere av konvensjonene.

Norge og EFTA spilte ingen tilsvarende rolle.

Forskjellen er markedsmakt

Forskjellen handler ikke om vilje, men om tyngde.

EU representerer et marked med rundt 450 millioner innbyggere. Når EU stiller krav, lytter omverdenen. Norge forhandler sammen med Island, Liechtenstein og Sveits gjennom EFTA. Selv om EFTA-avtalene ofte er gode, har de ikke den samme politiske og økonomiske vekten.

Resultatet er et paradoks.

Norge har et bedre arbeidsliv enn de fleste EU-land. Likevel har EU langt større evne til å påvirke arbeidsforholdene internasjonalt gjennom handelspolitikken.

EU følger etter USA

Samtidig er EU nå i ferd med å innføre regler som på mange måter ligner de amerikanske. EU har vedtatt et forbud mot produkter som er fremstilt ved tvangsarbeid. Når regelverket trer fullt i kraft, skal europeiske myndigheter kunne undersøke mistanker om tvangsarbeid og iverksette tiltak som hindrer import av slike varer.

EU kombinerer dermed to virkemidler: handelsavtaler som stiller krav til arbeidstakerrettigheter, og muligheten til å gripe inn mot varer som er produsert ved tvangsarbeid.

Et spørsmål om innflytelse

Den nye Trump-saken illustrerer derfor noe langt viktigere enn en tollkonflikt. Norge kan ha verdens beste regler hjemme. Men dersom målet er å påvirke arbeidsvilkårene i resten av verden, er det ikke nok å ha gode intensjoner. Man må også ha tilstrekkelig markedsmakt til å stille krav og håndheve dem.

I internasjonal handel er markedsmakt ofte viktigere enn gode intensjoner.

Og der er Norge et lite land.