En ny debatt om hva EU er godt for.
Av Erik Oddvar Eriksen.
Professor Arena
Kjetil B. Alstadheim og Kjetil Wiedswang har skrevet bÞker om behovet for en ny norsk EU debatt. Annerledeslandet Norge har beveget seg til Ä bli EU-landet Norge. Men hvordan kan det ha seg at Alstadheim mener at Wiedswangs argument om at det er et problem at ingen under 48 Är har fÄtt avgitt sin stemme om EU-medlemskap, er teit?
Bilde: Lise Ă serud / CC BY-NC-SA 4.0
Dette blogginnlegget er basert pÄ et essay publisert i Samtiden 26. november 2024.
Kjetil Wiedswang og Kjetil B. Alstadheim har skrevet bÞker om behovet for en ny norsk EU debatt. De tidligere kumpaner fra Dagens NÊringsliv, er enige om mangt, og uenig om noe. For Wiedswang er problemet at ingen under 48 Är har fÄtt avgitt sin stemme om saken, mens Alstadheim kaller dette et teit argument (s. 213).
For Wiedswang er en ny EU debatt, hvor enn uÞnsket den mÄtte vÊre av politiske ledere, bÄde nÞdvendig og uavvendelig. Gitt utviklingen innen ulike politikkomrÄder, verdenssituasjonen og Norges avhengighet av EU, tvinger den seg fram. Den vil bli grisete, hevder han. Men hvor grisete avhenger i stor grad av om man kunne enes om hva man snakker om. I dagens EU debatt rÄder det uenighet bÄde om hva som er tilfelle og hva som bÞr gjÞres.
For Wiedswang er en ny EU debatt, hvor enn uÞnsket den mÄtte vÊre av politiske ledere, bÄde nÞdvendig og uavvendelig.
Wiedswang gĂ„r gjennom utviklingen i europeisk politikk pĂ„ mange omrĂ„der i lys av Roma traktatens Ăžkonomiske prosjekt fra 1957. Konsekvensene er store, ogsĂ„ for Norge. Mens det tidligere sto om toll, fiskekvoter og selvrĂ„derett, stĂ„r det nĂ„ om verdier. Det er et interessant grep. Det er vanskelig Ă„ gjĂžre rede for EUs utvikling og evne til Ă„ sanksjonere illiberalt demokrati i Polen og Ungarn, uten Ă„ trekke inn Unionens verdigrunnlag og dens overnasjonalitet. Enn si for Ă„ kunne forstĂ„ mobiliseringen til felles innsats mot Russlands krigfĂžring. Wiedswang skal ha honnĂžr for Ă„ trekke fram EUs verdigrunnlag â menneskerettigheter, demokrati, rettsstat. Med dette kommer et bidrag til spĂžrsmĂ„let om hva EU er, og hva unionen er godt for. For Ă„ fĂ„ litt mer kjĂžtt pĂ„ beina pĂ„ dette kunne Wiedswang med fordel heller starte med Paris-traktaten og Kull- og stĂ„lunionen av 1951, enn med Roma-traktaten av 1957. (EUs fĂždselsĂ„r var ikke i 1957, som Alstadheim feilaktig sier pĂ„ side 205, men i 1951.)
Kornlager er ikke nok til Ă„ gi oss forsyningssikkerhet
Man fÄr mye interessant ut av Ä sette fortidens debatt i forhold til nÄtidens problemer. Her mangler det ikke pÄ viktige hendelser og avgjÞrende veivalg som har konsekvenser for dagens situasjon. Wiedswang har lang fartstid som journalist med Europeisk (og britisk) politikk som spesiale, og har god greie pÄ det han snakker om. Ikke sjeldent blir det ogsÄ morsomt.
I disse bĂžkene lĂŠrer vi om Berlin murens fall, om kriser pĂ„ kriser, om EĂS-avtalens velsignelse og forbannelse, strid om enkelt direktiver, om Brexit. Likeledes lĂŠrer vi om flyktningpolitikk, immigrasjon, pandemier, vaksiner, klimatiltak, krigen i Ukraina, om straffetoll og handelskrig. Hva skulle europeerne gjort uten EU? Utallige kommisjoner og utredninger peker mot mer samarbeid med EU for Ă„ âivareta norske interesserâ, hva nĂ„ disse skulle vĂŠre.
Alstadheim fĂ„r godt fram hvor uryddig debatten fram til folkeavstemningen i 1994 var, hvor pĂ„ ville veier mange var i âannerledeslandetâ, og hvor steile frontene var.
Alstadheims poeng om alle tok feil i 1994, er et godt utgangspunkt for Ă„ korrigere feiloppfatninger. Selvreferansen er ogsĂ„ pĂ„ plass, ettersom han var aktiv pĂ„ nei-siden opp til 1994 og ogsĂ„ journalist i Klassekampen. Alstadheim fĂ„r godt fram hvor uryddig debatten fram til folkeavstemningen i 1994 var, hvor pĂ„ ville veier mange var i âannerledeslandetâ, og hvor steile frontene var. Ja, han mĂ„ bent fram gni seg i Ăžynene. Var virkelig slike begrunnelser gangbar mynt, ble virkelig EU oppfattet Ă„ vĂŠre Dyret i Ă„penbaringen? Vrangforestillinger og konspirasjonsteorier er sĂ„ visst ikke av ny dato. Hvor var pressa, hvor var akademikerne og intelligentsiaen? Var de alle i lomma pĂ„ interessentene og offer for falsk bevissthet? Akkurat det fĂ„r vi ikke helt svar pĂ„.
Mye informasjon, skarpe iakttagelser og mange artigheter bringes til torgs i kjent stil. Her bores det i selvmotsigelser, dilemmaer og i merkverdige begrunnelser. Senterpartiet og SV fÄr unngjelde. I stedet for annerledeslandet har vi fÄtt EU-landet Norge ofte pÄ deres vakt. Alstadheims metode gir resultater, og man fristes til, i hans Änd, Ä vende blikket mot han selv. Hvor tar han feil, hvor finner vi hans selvmotsigelser?
 Les mer om Retning EU – det faglige EU/EĂS nettverket
Alstadheims metode gir resultater, og man fristes til, i hans Ă„nd, Ă„ vende blikket mot han selv. Hvor tar han feil, hvor finner vi hans selvmotsigelser? Â
PĂ„ ene siden hevder han at Norge lider av et demokratisk underskudd pĂ„ grunn av EĂS avtalen. Det skyldes ikke bare det store antallet rettsakter Norge er bundet til Ă„ inkorporere i norsk rett uten Ă„ kunne pĂ„virke dem, men ogsĂ„, etter mitt syn, at EĂS ble vedtatt etter en paragraf som sa at Stortinget kan overfĂžre myndighet til «en international Sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter seg til pĂ„ et saglig begrensĂŠt Omraade». NĂ„ er verken Norge blitt EU-medlem eller EU en organisasjon med begrensete oppgaver. Det blir fĂžlgelig merkelig Ă„ pĂ„stĂ„ at avtalen stĂ„r pĂ„ trygg demokratisk grunn – at all suverenitetsavstĂ„else «skjer innen folkestyrets rammer» (side 176). Begge utsagn kan ikke vĂŠre sanne.
Det samme gjelder poenget om at EU er en overnasjonal organisasjon pĂ„ side 103, mens den pĂ„ side 246 er den âet frivillig samarbeid mellom selvstendige nasjonalstaterâ. PĂ„ side 198 viser pandemien at selvrĂ„deretten er en livslĂžgn og pĂ„ side 245 at handlingsrommet er i mĂžterommet. Dette fĂžlges ikke opp. Alstadheim lĂžser dermed ikke opp i det store skismaet fra debatten av 1994 hvor âNei-dronningenâ Anne Enger Lahnstein pĂ„pekte at EU er en overnasjonal union, mens davĂŠrende statsminister Gro Harlem Brundtland hold fast pĂ„ dens mellomstatlighet. Det kunne ikke vĂŠre snakk om en Europeisk fĂžderasjon, det vil ikke statene tillate. Kanskje har Alstadheim (som Europabevegelsen) gode grunner for ikke Ă„ gĂ„ inn i denne tematikken. Som kjent mente Inge LĂžnning, Ja-sidens leder, at âslaget var tapt da EF skiftet navn til EUâ, fordi Unionsbegrepet vekker vonde minner til lands (Wiedswang side 80). Men det hjelper lite Ă„ underslĂ„ realitetene i det lange lĂžp. Kanskje journalister (som forskere) skulle ta seg en tur innom Luxemburg pĂ„ sine studieturer til EU, og ikke bare stille seg blind pĂ„ MinisterrĂ„det i Brussel og stridighetene der. EU-domstolen holder til i Luxemburg, og sammen med den overnasjonale Kommisjonen, som har initiativretten, og det med-lovgivende, direktevalgte, overnasjonale Parlamentet, utĂžver den ikke rent lite makt. Den fortolker Lisboa-traktaten som den var en Grunnlov.
Forfatterne Þnsker en ny EU debatt, men diskusjonen gÄr nÄ allerede sin skjeve gang bÄde her og der. Noe fart pÄ den blir det ikke fÞr politiske ledere fatter mot til Ä forlate sin selvpÄlagte umyndighet, og viser vei ut av ufÞret.
Forfatterne Ăžnsker en ny EU debatt, men diskusjonen gĂ„r nĂ„ allerede sin skjeve gang bĂ„de her og der. Noe fart pĂ„ den blir det ikke fĂžr politiske ledere fatter mot til Ă„ forlate sin selvpĂ„lagte umyndighet, og viser vei ut av ufĂžret. Problemet er at debatten styres av fordelsargumenter, utelukkende av hva nasjonen Norge kan tjene pĂ„ medlemskap. Den snevre debatten om fordeler/ulemper av EU-medlemskap, skygger for en forstĂ„else av hvilken orden som nĂ„ er pĂ„ plass i Europa, en orden som gjĂžr det mulig for ulike aktĂžrer Ă„ optimalisere sine handlingsvalg. Denne orden har etablert kollektive goder som fred, fri bevegelse, stabilitet, et indre marked, osv. Det har kostet Ă„ etablere disse godene som Norge nĂ„ er en gratispassasjer pĂ„. Her bidrar Alstadheim med sin naturvern-bakgrunn til Ă„ utvide perspektivet – han har EUs klimaengasjement fremst i pannebrasken – og Wiedswang bidrar med sitt sĂžkelys pĂ„ EUs humanistiske verdier. Likevel er det ofte dette med âwhatâs in it for meâ som dominerer. Det blir ingen stabilitet i Europa om en bare bidrar nĂ„r en seg selv tjent med det.
Grepet om Ä snakke til Kjetil pÄ 28 fra 56 Äringens perspektiv, fÄr Alstadheim til Ä reflektere over sitt eget skifte av standpunkt etter 1994. Det kom ikke brÄtt, og mange faktorer spilte inn, ogsÄ dette at han innsÄ at EU er et problemlÞsende system. EU har skavanker og i Brussel er det mange interessemotsetninger og mye konflikt, som det ogsÄ er pÄ hjemlige trakter. Det er liksom ikke noen grunn til Ä la vÊre Ä delta. Selve fortolkningsrammen hadde endret seg, ikke selve saksforholdene eller engasjementet. Wiedswang setter sin lit til ungdommen og 2030 som det store bruddÄr for endring av mening om norsk EU-medlemskap. Tiden vil vise.
Man mÄ bare gratulere begge forfatterne med informative og underholdende bÞker. De opplyser ordskiftet om den viktigste saken i norsk politikk.
Kjetil Wiedswang: Norge Mot EU â denne gang blir det personlig. Humanist forlag 2024, 192 sider Kjetil B. Alstadheim: Alle tok feil â om EU-landet Norge. Aschehoug 2024, 276 sider
Av Erik O. Eriksen
Publisert 29. nov. 2024 14:25 – Sist endret29. nov. 2024 14:50
