Europa tar nye steg mot felles hær

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Av Leif Sande/Chat GPT

Foto: euneighbourseast.eu – EU-forsvarsministermøte, februar 2024

Brussel (31. august 2025) – Planene om en sterkere europeisk forsvarsevne tar stadig mer form. Etter flere år med krig i Ukraina og usikkerhet om amerikansk vilje til å stille opp, snakker EU-ledere nå åpent om en felles militær kapasitet. Men bak de store ordene skjuler det seg en realitet: En egentlig «felles hær» finnes ikke – og uenigheten om hvem som skal ha kommandoen er dyp.

Fra ambisjon til byggesteiner

EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen bekrefter at unionen har «ganske presise planer» for en styrke som kan settes inn i Ukraina dersom en våpenhvile kommer på plass. Over 80 000 ukrainske soldater er allerede trent gjennom EU-programmer, og nå diskuteres det å flytte deler av treningen inn i Ukraina.

Samtidig utvides kapasiteten på hjemmebane. SAFE-låneprogrammet på 150 milliarder euro er fulltegnet, og Tyskland har åpnet Europas største ammunisjonsfabrikk, med mål om 700 000 artillerigranater årlig innen 2027. Slike grep gir EU en industriell og økonomisk ramme for et mer selvstendig forsvar.

NATO eller Brussel?

Det er imidlertid uklart hvor langt EU kan gå uten å støte mot NATO. Mange medlemsland, særlig i øst og nord, insisterer på at NATO fortsatt må være rammen for europeisk forsvar. De frykter at en EU-hær kan undergrave det transatlantiske samarbeidet – og minner om at USA fortsatt står for mesteparten av kapasiteten som avskrekker Russland.

Men her ligger også sårbarheten. Om alt går via NATO, betyr det i praksis at Washington har siste ord. Dersom en amerikansk president, som nå Donald Trump, ikke vil engasjere seg, kan NATO lammes. Dette er nettopp grunnen til at mange i EU vil bygge en reell egen kapasitet.

Frankrikes røde linje

Frankrike er det landet som tydeligst presser på for en europeisk kommandostruktur. President Emmanuel Macron har lenge advart mot å gjøre EU til «et vedheng til NATO», og mener unionen må kunne handle selvstendig. Paris ser for seg en egen europeisk ledelse i Brussel, og har lansert initiativer som det franskledede European Intervention Initiative – et forum for koalisjoner av villige land.

Uten en slik struktur vil Frankrike trolig delta i felles prosjekter om industri og finansiering, men holde igjen på selve «hæren». Resultatet kan bli en delt modell: Et EU-forsvar som i praksis støtter NATO, og et fransk spor for autonomi uten full EU-deltakelse.

Skeptiske stemmer fra øst

I Polen og de baltiske statene er skepsisen tydelig. Der ses NATO og USAs militære nærvær som selve livlinen mot Russland.

– Vi kan ikke risikere å svekke NATOs rolle, sa Estlands statsminister Kaja Kallas nylig. – For oss er amerikanske styrker her og nå avgjørende, ikke bare langsiktige EU-planer.

Polens forsvarsminister uttrykker det samme: – En EU-hær utenfor NATO vil bare skape forvirring og svekke avskrekkingen. For oss er svaret mer NATO, ikke en ny struktur i Brussel.

Andre stemmer – mer EU

Samtidig finnes en voksende gruppe ledere som deler Frankrikes syn, om enn i mildere form. Italia, Spania og Hellas peker på at Europa må kunne handle også i kriser der USA ser en annen vei – for eksempel i Middelhavet eller Afrika.

– Vi må være forberedt på å ta ansvar for vår egen sikkerhet, sa Italias utenriksminister i Roma denne uken. – NATO er ryggraden, men EU må være musklene.

Storbritannia og Norge på sidelinjen

Storbritannia, som står utenfor EU, er fortsatt en nøkkelaktør i europeisk sikkerhet gjennom NATO. London er blant de største leverandørene av våpen og trening til Ukraina. Norges ferske kjøp av britiske Type 26-fregatter styrker båndene i Nord-Atlanteren, men både Storbritannia og Norge bidrar primært via NATO, ikke EUs egne rammer.

En hær i ord – men ikke i praksis

I dag finnes ingen felles rekruttering, ingen enhetlig kommandostruktur og ingen politisk mekanisme som gir EU makt til å sende soldater uten enstemmighet.

Likevel er byggesteinene i ferd med å reises: felles finansiering, økt produksjon, samordnet trening og konkrete planverk. For noen er det et første steg mot en fremtidig felles hær. For andre er det bare et forsterket NATO-Europa.

– Det viktigste er ikke hva vi kaller det, men at vi kan reagere raskt og samlet når vår sikkerhet er truet, sa von der Leyen nylig i Brussel.