Arbeider krev din rett – også i EU!
📩 Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen
Av Axel Gjellestad.
Blant bedriftseiere er det tydelig flertall for norsk deltakelse i EU. De ser verdien av markedsadgang, tilgang på kapital, forutsigbare regler og muligheten til å rekruttere arbeidskraft fra hele Europa.
Det er lett å forstå hvorfor. Men EU-spørsmålet kan ikke overlates til næringslivet. Det er for viktig til det. For også vi arbeidstakere har interesser i Europas framtid. Ikke bare som lønnsmottakere, men som medborgere og samfunnsbyggere.
Arbeidstakerinteresser handler ikke bare om det som kan måles på lønnsslippen. De handler også om hvilket samfunn vi lever i, hvordan makten fordeles, og om arbeidstakerne deltar der beslutningene tas. Det handler om demokrati, fred og solidaritet.
Vi skal ikke bli med i EU først og fremst for å øke statens inntekter. Norge er allerede et rikt land.
Vi skal heller ikke bli med i EU for å gjøre kapitaleiere enda rikere. Hvor store forskjellene mellom kapitaleiere og arbeidstakere er, avgjøres uansett først og fremst av norsk skatte- og fordelingspolitikk.
Skal vi bli med i EU, så er det for å gjøre Europa til et bedre sted og Norge til et mer rettferdig samfunn. For å sikre og videreføre den nordiske modellen. For å bidra, sammen med Europas fagbevegelse, til at flere får den tryggheten og medbestemmelsen vi forbinder med vår vellykkede måte å organisere samfunnet på.
Skal vi bli med i EU, så er det for å gjøre en forskjell. For å ta del i arbeidet med å gjøre Europa tryggere, mer demokratisk og mer solidarisk. EU har satt økt europeisk konkurransekraft høyt på dagsordenen. Men konkurransekraft kan ikke bygges ved å svekke arbeidstakernes rettigheter eller presse lønns- og arbeidsvilkår nedover. Omstillingen må gagne både arbeidstakere og fellesskapet. Det er her fagbevegelsens stemme spiller inn.
Gjennom EØS-avtalen har vi allerede tilgang til mange av EUs fordeler, samtidig som vi har påtatt oss mange av forpliktelsene. Men én avgjørende fordel mangler: Vi har ikke stemmerett når avgjørelsen faller.
Joda. Norske fagmiljøer kan gi innspill og delta i deler av det forberedende arbeidet. Men når beslutningene skal fattes i EUs politiske organer, har Norge verken representanter eller stemmerett. Vi er på B-laget.
I norsk arbeidsliv er det en selvfølge at vi skal delta der beslutningene fattes. Gjennom tillitsvalgte, verneombud og ansatterepresentanter i styrene får de ansatte innflytelse over både arbeidsmiljø, lønns- og arbeidsvilkår og virksomhetenes utvikling. Denne medbestemmelsen er en avgjørende del av den nordiske modellen.
At dette er til fordel for norske arbeidstakere, er også enkelt å forstå for alle. Men det mange ikke tenker på, er at det følger et ansvar med denne deltakelsen. Et medansvar for styrets avgjørelser, for det lokale lønnsoppgjøret, for bedriftens HMS-innsats. Det skaper et fellesskap som smører samfunnmaskineriet.
Samfunnsverdien av å ta dette ansvaret blir lett undervurdert. Når arbeidstakere deltar i styrer og utvalg, får de større innsikt i virksomhetens økonomi og rammevilkår. Vi kan for eksempel ha forståelse for hvor grensene for lønnskostnadene går, fordi vi har sett tallene og vært med i prosessen. Det skaper tillit.
De samme mekanismene gjelder i andre organisasjoner, lokale som internasjonale. Vi aksepterer dette prinsippet i NATO og FN: Skal vi ha innflytelse, må vi også delta og ta ansvar. Hvorfor tenker vi ikke på samme måte om Norges forhold til EU?
På mange måter virker dagens norske EU-tilknytning stikk motsatt av suksessoppskriften fra norsk arbeidsliv. Gjennom EØS har vi forpliktet oss til å innføre lover og regler vi har begrenset innvirkning på. En ting er at vi ikke er med på å utforme dem, enda mer alvorlig er det at ingen føler ansvar for dem. Like lite som vi som innbyggere har noen å holde ansvarlige. Det er en konstruksjon vi aldri ville godkjent i arbeidslivet. Vi ville ha krevd vår rett og tatt vårt ansvar.
Hvorfor godtar vi det?
EU er ikke perfekt. Det vil det heller aldri til å bli. EU er, som det norske samfunnet, en politisk arena i stadig utvikling. Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om EU er perfekt, men hvem som skal være med på å forme det videre.
Norsk EU skepsis bygger ofte på en frykt for at markedskreftene skal få for stor makt, at beslutningene skal flyttes for langt bort fra arbeidsplassene, og at den nordiske modellen skal svekkes. Men det er ikke EU-medlemskapet i seg selv som avgjør hvilken retning Europa tar. Det er det de politiske kreftene som deltar i samarbeidet, som gjør.
Fremtidens Europa blir skapt av dem som deltar. EU er en arena for interessekamp. Nettopp derfor holder det ikke at norsk fagbevegelse står på utsiden og forsøker å påvirke. Vi må være representert også der diskusjonene foregår og beslutningene fattes.
Medlemskap vil ikke gi oss garanti for at vi alltid får gjennomslag. Det vil gi oss retten til å delta i kampen om hvilken retning Europa skal ta. Akkurat som i det norske demokratiet. Også her kreves det at vi står opp og bruker vår makt. En makt vi må ha tro på.
Og det at vi har tro på vår egen makt betyr også at vi ikke skal si «JA» til hva som helst. Det må finnes røde linjer: Innarbeidede rettigheter, tariffavtaler, HMS eller velferdsstatens finansiering er ikke forhandlingsobjekter. EU-medlemskap vil gi oss innflytelse, og vi må vite hva vi skal bruke den til.
Arbeiderrettigheter er ikke kjempet frem av dem som setter seg selv først. Det har vært langsiktige kamper vunnet av dem som solidarisk setter fellesskapet foran seg selv.
Norsk EU-tilknytning handler ikke bare om kvoter, toll og sømløst samarbeid. Det handler om noe norsk arbeiderbevegelse aldri har vært redd for: innflytelse, medvirkning og vilje til å ta ansvar.
