CCS og Europas grønne industripolitikk: Får vi lov å bli med?

EUs nye industripolitiske flaggskip, Net-Zero Industry Act (NZIA), er mer enn et klimatiltak. Jeg kaller den «Netto nullutslipps-forordningen». Det er et grep EU gjør for å redusere avhengigheten av andre stormakter, styrke europeisk industri og sikre infrastrukturen som trengs for å nå netto nullutslipp innen 2050.

Under gigaCCS Consortium Days i Trondheim nylig ble det tydelig at Norge står foran viktige valg – særlig fordi CCS (karbonfangst og -lagring) er én av EUs åtte strategiske nullutslippsteknologier, og EU krever at det bygges 50 millioner tonn CO₂-lagringskapasitet årlig innen 2030. EUs lagringsmål på 50 millioner tonn CO₂ i året tilsvarer hele ti Northern Lights-anlegg – hvert eneste år.

Bak forkortelsen NZIA (Netto nullutslipps-forordningen) ligger et omfattende regelverk som skal gjøre Europa mer selvforsynt på grønn teknologi: raskere konsesjoner, målkrav til produksjon, strengere bærekraftskriterier og bruk av offentlige anskaffelser for å skape marked. Den bygger på logikken fra EUs indre marked, og er EUs svar på USAs Inflation Reduction Act. For CCS betyr det at europeiske olje- og gasselskaper får et lovpålagt ansvar for å stille lagringskapasitet til rådighet – og at lagringsinfrastruktur blir en strategisk ressurs i europeisk geopolitikk.

Her har Norge en unik posisjon. Som lagringsvert har Norge dokumentert geologi, teknologisk lederskap, politisk stabilitet og prosjekter som Northern Lights og Smeaheia. Under konferansen pekte både forskere, myndigheter og industri på at Norge i praksis kan levere langt mer enn EUs lagringsmål – om enn ikke innen 2030. Men så kommer spørsmålet: Kan lagring under norsk sokkel «telle» på EUs NZIA-mål? Kan CO₂ som europeiske bedrifter sender til lagring i Norge, regnes inn i EUs eget mål om 50 millioner tonn årlig lagringskapasitet innen 2030?

For at norsk lagring skal «telle», må EU formelt godkjenne norsk sokkel som del av sin lagringskapasitet. Først da kan EU-selskaper bruke lagring i Norge for å oppfylle sine lovpålagte krav.

Per i dag har EU ikke tatt stilling til hvordan lagring i tredjeland – som Norge – skal håndteres. Dette skaper usikkerhet for prosjekter som Northern Lights og Smeaheia, og gjør norske avklaringer knyttet til EØS helt avgjørende for hvordan dette markedet utvikler seg.

EU har foreløpig ikke tatt offisiell stilling til hvordan lagring i tredjeland skal behandles. Dette gjør norske avklaringer – og eventuelle EØS-forhandlinger – kritiske for industrien.

Da står Norge igjen foran noen spennende valg som vi kan vente oss diskusjon om. EU-medlemskap er den sikre løsningen. Da vil vi uansett kunne tilby lagringskapasitet som teller på EU-kvoten. Men forordningen kan sannsynligvis også innlemmes i EØS-avtalen. En skulle tro at dette var i tråd med EUs ønsker. Men med mindre forpliktendeløsninger som enkeltstående avtaler er det ikke sikkert at EU ønsker å akseptere at CO₂ lagret i utlandet skal telle på EU-kvoten.

Norge står altså ved et veikryss. CCS kan bli vårt sterkeste industrielle bidrag til Europas klimainnsats – men bare dersom vi posisjonerer oss riktig, juridisk og politisk. Valget nå avgjør om Norge blir en integrert del av EUs nye nullutslippsindustri, eller om vi havner i en sideposisjon i det som kan bli Europas viktigste industripolitiske satsing på flere tiår.

Kilde: CCS og Europas grønne industripolitikk: NZIA på agendaen under gigaCCS Consortium Days – SINTEF