Den nordiske supermodellen!

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Av Axel Gjellestad, prosjektleder

Få ting har formet Norge mer enn fagbevegelsen. Tariffavtaler, høy organisasjonsgrad og trepartssamarbeid har gitt oss trygghet, små forskjeller og et arbeidsliv der folk faktisk kan leve av lønna si. Det er uten tvil en av Norges største suksesshistorier.

Det har ikke kommet uten kamp, eller uten motstand, men i dag er partene i arbeidslivet, LO og NHO, enige om at det er slik vi vil ha det.

Også i våre nordiske naboland står fagbevegelsen sterkt, mens den i stor grad er avtagende jo lengre syd i Europa vi kommer. Fagforeningene er svakere, organisasjonsgraden lavere, arbeidsledigheten høyere. Tyskland måtte innføre minstelønn i 2015 fordi tariffsystemet ikke lenger dekket store grupper av arbeidstakere. I Sør- og Øst-Europa er minstelønn ofte den eneste garantien mot fattigdom.

I Norden har vi bygget et system som fungerer. Andre land trenger minstelønn som nødløsning.

Når EU vedtok sitt minstelønnsdirektiv – Direktiv (EU) 2022/2041 skulle det sikre anstendig lønn i hele EU, enten gjennom lovbestemt minstelønn eller styrking av kollektive avtaler. For mange land var dette et fremskritt. For Norden var det en trussel. Sverige og Danmark argumenterte for den nordiske modellen. De sa klart: Vi har fagbevegelsen. Vi trenger ikke statlig minstelønn. Og de fikk viljen sin: Sverige og Danmark fikk nasjonale tilpasninger. (Noe selvfølgelig Norge også ville fått, dersom vi var EU-medlemmer.) Det skulle bare mangle. EU arbeider for bedre ordninger, ikke dårligere.

Norge har ingen statlig fastsatt minstelønn, men i enkelte utsatte bransjer er tariffavtalene allmenngjort slik at lønnen ikke kan presses under et visst nivå. Og det er fagbevegelsen, ikke staten, som setter standarden. Dette skillet er grunnlegende for den nordiske modellen.

Vi skylder faktisk våre nordiske naboer en stor takk for at de tok denne kampen. Det hadde vært lite lystig å behandle EØS-direktivet som påla oss innføring av minstelønn, dersom de hadde misslyktes. Det hadde vært et hardt slag for den norske modellen.

Med Norge som medlem ville EU blitt flyttet ytterligere i fagforeningsvennlig retning. Målet må være å flytte arbeidstakere fra behovet for minstelønn til tariffavtaler, sterk fagbevegelse og levedyktige lønninger.

Det er her fagbevegelsen i Norge bør finne sin rolle. Vi er ikke bare viktige for norske arbeidere. Vi er et eksempel for hele Europa. Når vi viser at tariffavtaler gir trygghet, små forskjeller og høy lønnsevne, demonstrerer vi for andre land at det finnes alternativer til statlig minstelønn. Sammen med resten av Norden viser vi at organisering virker, og denne type ordninger har kraft til å spre seg fra land til land.

Det er internasjonal solidaritet å eksportere vår modell. Ikke for å være selvtilfredse, men for å dele en god ordning med andre. Og hvis Norge en dag skulle sitte ved bordet i EU, ville vår stemme gjøre en betydelig forskjell. Sannsynligvis for millioner av europeiske arbeidere.

Norsk EU-medlemskap handler ikke om å gi EU mer makt, men om å sikre at fagbevegelsen beholder og styrker sin. Det vil forbedre Norge, og det vil forbedre Europa.