Den store vinneren ved EU-medlemskap: Norsk fiskeindustri

Av: Leif Sande, faglig sekretær retning EU.

Norsk sjømatnæring står for trolig opp mot 150 mrd i årlig verdiskaping (var 139 mill i 2023). Den står for 25% av norske eksportinntekter. Den leverer så avgjort på et høyt nivå. Den delen av sjømatnæringen som ikke leverer opp til potensialet er fiskeindustrien. Et EU-medlemskap hadde hjelp på.

I dag fraktes store mengder norsk fisk rett ut av landet ubearbeidet. Samtidig står foredlingsanlegg langs kysten halvfulle, permitterte eller nedlagt. Det er ikke fordi fisken mangler. Den finnes. Men den er ikke tilgjengelig på rett vilkår, til rett pris, til rett tid.

Dette er ikke en naturgitt skjebne. Det er en politisk og handelsmessig konstruksjon – og den kan endres.

Et kjent problem

Nylig uttrykte representanter fra kystindustrien sin frustrasjon i møte med fiskeriministeren: Fisk eksporteres rå, uten lokal bearbeiding. Norske bedrifter taper i konkurransen om råstoffet. Utenlandske aktører byr høyere, og industrien i Norge står igjen som taper – selv når det finnes fisk nok til å holde hjulene i gang.

Dette er ikke nytt. Det har vært diskutert i tiår. Men i dag er det mer prekært enn før. For bak problemene ligger en kombinasjon av to forhold:

• Toll- og kvotebegrensninger på foredlet fisk til EU-markedet

• Mangel på nasjonale virkemidler for å sikre råstoff til industrien

Begge deler kan faktisk løses. Men ikke innenfor dagens rammer.

Et strukturelt problem – og en strukturell løsning

Sannheten er at den største strukturelle hindringen for å bygge en konkurransedyktig foredlingsindustri i Norge, er at bearbeidede fiskeprodukter fortsatt ilegges toll når de eksporteres til EU – mens råfisk i stor grad er tollfri. Med andre ord: Markedet straffer foredling.

Dette gjør at foredlingsbedrifter i Norge ikke får konkurrert på likt grunnlag. Resultatet er eksport av råstoff – og import av verdiskaping.

En utredning fra SINTEF (på oppdrag fra FHF) har vist at norsk råfisk gir grunnlag for over 20 000 arbeidsplasser i EU – arbeidsplasser som kunne vært skapt i Norge med bedre markedsadgang.

Og den enkle realiteten er: Det får vi kun som fullverdig EU-medlem.

Hva ville EU-medlemskap endret?

• Tollfrihet for all sjømat, også foredlet
  – Dette vil styrke norske bedrifters konkurranseevne og lønnsomhet betraktelig.

• Likere konkurransevilkår i hele verdikjeden
  – Norske bedrifter kan konkurrere på pris og kvalitet, ikke bare på kostnad.

• Tilgang til EU-midler for industriutvikling
  – Fiskerifond og regionalstøtte har modernisert industrien i land som Frankrike, Spania og Portugal. Norge står utenfor disse virkemidlene.

• Politisk medbestemmelse
  – I dag må Norge følge deler av EUs regelverk via EØS, men har ingen stemme i utformingen. EU-medlemskap gir oss en plass rundt bordet – også i fiskeripolitikken.

Hva vi fortsatt kan bestemme selv

Noen frykter at EU-medlemskap vil bety tap av kontroll. Men innenfor 12 nautiske mil har hvert medlemsland fortsatt full råderett over fiskeressursene. Det betyr at Norge kan tildele kvoter til norske fiskere, og stille krav om at fangsten leveres i Norge.

Utenfor 12 nautiske mil vil vi måtte forhandle våre andeler i EUs kvotesystem. Andelene skal baseres på relativ stabilitet – dvs. på historiske andeler.

Vi kan altså fortsatt styre tilgangen til råstoff – men med EU-medlemskap vil industrien få bedre muligheter til å gjøre noe verdiskapende med det.

Hva vi står i fare for å miste

Det er ikke bare fisk som forsvinner ut av landet. Det er kompetanse, investeringer og fremtidstro i kystsamfunnene. Uten en sterk foredlingsindustri vil Norge aldri realisere det fulle potensialet i sin viktigste fornybare ressurs.

Vi trenger ikke flere runde bord. Vi trenger en ærlig debatt om hvilket verktøy som faktisk virker.

Og i akkurat denne saken er det vanskelig å komme utenom konklusjonen:

Den store vinneren ved et norsk EU-medlemskap – ville vært norsk fiskeindustri.