Erik Oddvar Eriksen, Professor i statsvitenskap, Arena – Senter for europaforskning, UiO

Det er krise for internasjonal og overnasjonal rett. Stormaktene tar igjen retten i sine egne hender og utviklingen i USA er skremmende.  Trump-regimet lykkes i stor grad med å demontere demokratiet, og truer også andre lands suverenitet. Samtidig reagerer fagmiljøene ulikt på dagens krise.

Hva skal en med internasjonal rett om makthaverne gir blaffen i den?

Hva skjer om Trump kommer til makten igjen? ‘Head for the bunker’, svarte en amerikansk professor i internasjonal politikk og prominent forsvarer av den liberale verdensorden på en forelesning i Oslo i 2023. Det gikk troll i ord. Prestisjeuniversitetet Harvard protesterer og står opp, mens andre frivillig endrer pensum og reglene på universitetsområdet i tråd med Trumps pålegg. Nå sist Universitet i Indiana. Det koster noe å stå opp. Mange gjør ikke det. Heller ikke når folkeretten brytes.

Problemene tårner seg opp.
I dag brytes folkeretten i Ukraina og Palestina, domsavsigelser ignoreres og internasjonale domstoler saboteres. FN motarbeides og undergraves. Dens resolusjoner oversees og finansieringen strupes av det nye regimet på plass i USA. Samtidig står krisene i kø. Problemene tårner seg opp. Væpnede konflikter, maktpolitikk og forvitringen av multilaterale forpliktelser taler sitt tydelige språk. Medlemmer av Sikkerhetsrådet er i krig.

Realistene proklamerer geopolitikkens tilbakekomst. Putin rettferdiggjør sin krig med at USA selv har brutt forbudet mot angrepskrig. Tyskland som med sine Nürnberg-dommer, var en advokat for en regelbasert orden etter andre Verdenskrig, blir nå anklaget for doble standarder. Kritikk av Israel sitter langt inn. Israelkritiske forskere kanselleres og Palestina vennlige demonstrasjoner forbys. Den tyske forbundskansleren Friedrich Merz uttalelse om at Israel gjør europeernes drittjobb er rett og slett uhyrlig. Det er å si at målet helliger midlet.

Det vinkes farvel til folkeretten. Det er som om forskere snur kappen etter vinden.
Også i fagmiljøer spores endringer. Nå gjelder det igjen bare å undersøke hvordan makt oppstår og vedlikeholdes, nå gjelder det å kalkulere trekk og analysere makthaveres strategier. Det gjelder ikke å ha illusjoner om staters humanistiske sinnelag enn si at makten lar seg temme rettslig. Det vinkes farvel til folkeretten. Det er som om forskere snur kappen etter vinden. Carl Schmitt og hans elever er igjen populære. Det snakkes om en 90-talls optimisme som det ikke var grunnlag for. Geopolitikk og stormaktsspill er dagens melodi, som det også var før andre verdenskrig og under den kalde krigen.

Det er pussig å være vitne til denne endringen. Om man finner at prinsipper er riktige og gyldige, så blir de ikke mindre gyldige av at de ikke overholdes. Man kutter ikke strafferetten nasjonalt, selv om der er forbrytere. Det er internasjonal rett som setter kjørereglene for mellomstatlig samkvem. Om ikke FN skal sette reglene, hvem da? Folkerettens endelikt er vanskelig å se for seg.

I dag merker man en dyp fortvilelse i mange fagmiljøer over statusen til internasjonal rett. Fra akademikere rapporteres det om usikkerhet om relevansen av eget fag. Håpløsheten og vanmakten griper om seg. Få står opp og fram. Politikere som vet bedre, bøyer seg for Trump og smisker underdanig av redsel for å miste innflytelse og alliansepartnere. Vakkert er det ikke.

Hvilke lærdommer skal en så trekke av tingenes begredelige tilstand? Kynisme og resignasjon som følger av realistenes analyser eller protest og reform som tilhengerne av 90-talls optimismen pukker på? Det første fører ingen steds hen, bare til status quo og indirekte støtte til tesen om at makt gir rett. Det er dette som er problemet med dagens snakk om geopolitikk. Men hva skal en med standarder om de ikke overholdes?

Man trenger standardene til internasjonal rett for å kunne kritisere og ta avstand fra overgrep og maktmisbruk.
Man trenger standardene til internasjonal rett for å kunne kritisere og ta avstand fra overgrep og maktmisbruk. Realistene blåser av slik kritikk, den har ikke noe virkning. Men stemmer det? Domsavsigelsene til Den internasjonale straffedomstolen i Haag sier noe annet. Stadig flere snakker nå om folkemordet i Palestina, og folkeretten anvendes mot USAs allierte. Den internasjonale straffedomstolen har utstedt arrestordre på Benjamin Netanyahu. Den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier har nylig advart imot et besøk av ham til Tyskland. Det vil underminere folkeretten.

Ukraina forsvarer internasjonal rett, og nesten ingen stater bryter faktisk folkeretten. Noe kaller også en spade for en spade. Statssekretær Andreas Kravik sa tydelig fra om at det ikke er grunnlag i folkeretten verken for det israelske eller for det amerikanske angrepet på Iran. Det samme sa den franske presidenten Emmanuel Macron. Demokratibevegelser eksisterer også i totalitære stater og mange står klare til å gjenoppbygge demokratiet både i Russland og Iran. Slike krefter trenger støtte, også fra intellektuelt hold.

Uten internasjonal rett er det vanskelig å identifisere og påtale maktovergrep og urettferdighet. Det er korpuset av internasjonale rettsnormer, slik vi finner dem i FN strukturen, som viser vei ut av uføret. Vi trenger dem for å få verden på rett kjøl igjen. Korpuset viser hva som er prosedyren når konflikter og katastrofer inntreffer, når stormakter og politikere hyker og viker unna konfrontasjon. Det går på spørsmål om hva retten til selvforsvar innebærer, om forholdsmessighet, om hvordan sivile og sykehus skal håndteres i krigssituasjoner og så videre. Uten humanitær internasjonal rett har vi ikke det språket som skal til for å kunne samsnakke oss om brudd på krigens folkerett, om krigsforbrytelser og folkemord.

Utviklingen i dag er på kollisjonskurs med dyrekjøpte historiske lærdommer.
Det er ikke annen medisin enn kritikk av normbryterne, opposisjon mot krenkelse av hevdvunne rettigheter og støtte til arbeidet med reform av FN systemet. En kan spørre seg om hvor verden ville vært uten disse standardene knyttet til multilateralisme, rettsstat, demokrati og menneskerettigheter. Utviklingen i dag er på kollisjonskurs med dyrekjøpte historiske lærdommer. Man kan minne om Reinhart Kosellecks tese: På kort sikt skaper seierherrene historie, men på lang sikt har den historiske forståelse kommet fra de beseirede.

En versjon av denne kronikken ble publisert i Klassekampen 17. juli 2025.

Av Erik O. Eriksen
Publisert 28. juli 2025 10:12 – Sist endret 28. juli 2025 10:12 Samtidig reagerer fagmiljøene ulikt på dagens krise.