Det som er 100 prosent sikkert, er at en ny papirmassefabrikk aldri ville blitt bygget på Follum uten EØS avtalen.

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Vi har de siste ukene lest om LO og Senterpartiets sterke kritikk av at Miljødirektoratet ikke har gitt konsesjon til den planlagte papirmassefabrikken på Follum. Begrunnelsen fra myndighetene er at utslippene kan komme i konflikt med EUs vanndirektiv, som er en del av EØS-regelverket.

LO og Senterpartiet stiller spørsmål ved denne tolkningen. De peker på at tilsvarende fabrikker bygges i EU-land som Sverige og Finland, og mener norske myndigheter praktiserer regelverket strengere enn nødvendig. Samtidig kritiseres den lange behandlingstiden, som har bidratt til å svekke prosjektet ved at Billerud har trukket seg.

Regjeringen viser på sin side til at Norge er forpliktet gjennom EØS-avtalen og at vanndirektivet må følges. Kritikerne svarer at direktivet ikke nødvendigvis er til hinder for prosjektet, og at regelverket åpner for politiske vurderinger og unntak dersom samfunnsnytten er stor nok.

Dette har blitt en viktig sak for nei-siden i EU- og EØS-debatten. Der hevdes det at det er EØS-avtalen og vanndirektivet som har stanset prosjektet. Men flere forhold blir ofte glemt i debatten.

For det første var prosjektet selv bygget på europeisk samarbeid. Fabrikken skulle etableres gjennom et samarbeid mellom svenske Billerud og Viken Skog. Billerud, som er et selskap etablert i EU, skulle eie 49 prosent og Viken Skog 51 prosent. Papirmassen som skulle produseres på Follum var i stor grad tenkt inn i Billeruds fabrikker i Sverige og Finland, med EU-landene som viktigste marked.

Hele prosjektet var dermed basert på eksport og integrasjon i europeiske verdikjeder. Nettopp derfor er EØS-avtalen avgjørende for slike investeringer. EØS gir norske bedrifter adgang til EUs indre marked og er avgjørende for norsk eksport, industri og arbeidsliv. Å si opp avtalen er derfor ikke et realistisk alternativ for en eksportrettet næring som skog- og treforedlingsindustrien. Det glemmer nei-siden fullstendig. Det ville tvert om bety massnedlegginger av norske industribedrifter.

Samtidig viser Follum-saken svakheten ved dagens modell. Norge tar inn EUs regler, men står utenfor når reglene utvikles, tolkes og formes politisk. Resultatet kan bli at norske myndigheter blir mer forsiktige enn land som Sverige og Finland, av frykt for ESA-saker, rettsprosesser eller konflikt med EØS-regelverket.

Problemet er derfor ikke nødvendigvis selve vanndirektivet. Problemet er like gjerne at Norge mangler innflytelse og politisk tyngde i prosessene som avgjør hvordan regelverket praktiseres i Europa.

Som medlem av EU ville Norge fortsatt vært bundet av miljøregler og vanndirektiv. Men vi ville hatt stemmerett, representanter og mulighet til å påvirke regelverket mens det blir til. Vi kunne deltatt i allianser med andre industriland og kjempet sterkere for norske interesser underveis – ikke bare tilpasse oss beslutninger i etterkant.

Det er heller ikke tilfeldig at vanndirektivet nå er oppe til revisjon i EU. Et av spørsmålene som diskuteres er nettopp hvordan regelverket påvirker industriutbygging, strategiske investeringer og grønn omstilling – altså kjernen i det Follum-saken handler om.

Follum-saken handler derfor om mer enn én fabrikk. Den reiser et større spørsmål: Hvor lenge kan Norge leve med en modell der vi er tett integrert i EU-systemet, er avhengig av svenske samarbeidspartnere og EU-markedet – men fortsatt står uten plass rundt bordet når avgjørelsene tas?