En ødelagt debatt
📩 Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen
En ødelagt debatt.
Av Maria Varteressian, tidligere statssekretær, nordområdeprofil og forfatter.
Jeg har ofte tenkt på energi som verdenspolitikkens bindevev. Konfliktene i Midtøsten og Russlands angrep på Ukraina har på dramatisk vis illustrert hvor tett sammenvevd verdens energisystemer er. Tilgang på kraft former økonomier, påvirker maktforhold og setter rammene for både industriutvikling og sikkerhetspolitikk. Når energiforsyningen svikter, merkes konsekvensene raskt langt utover energisektoren. Det slår rett inn i hverdagen til folk og skaper usikkerhet for bedrifter, arbeidsplasser og samfunn.
Om det er ett sted Gro Harlem Brundtlands berømte utsagn om at alt henger sammen med alt passer særlig godt, så er det på energifeltet. Nettopp derfor er det slående hvor frakoblet den norske debatten om vårt samarbeid med EU på energiområdet ofte er. Uten europeisk samarbeid om energi og industri ville Norge vært et langt fattigere land. Det var mulighetene for verdiskaping og nye arbeidsplasser i industrien som gjorde Norge til en pådriver i utviklingen av Europas energisystem. Alt dette basert på den norske og nordiske modellen. Debatten om dette bærer imidlertid preg av en oppfatning av at EU tvinger sin energipolitikk på Norge. Avstanden mellom fakta og falske påstander vokser for hver gang slike påstander blir stående uimotsagt.
Energisamarbeidet mellom Norge og EU har historisk vært preget av stor grad av samstemthet. De siste årene har imidlertid de geopolitiske endringene ført til et høyere tempo i EUs politikkutvikling. For EU handler energipolitikk i økende grad om beredskap, konkurransekraft og strategisk uavhengighet. Det handler altså ikke lenger bare om utvikling av et marked, men også om sikkerhet. Målet er å gjøre Europa mindre avhengig av fossil energi fra land som utfordrer europeisk sikkerhet. Satsing på egenprodusert energi og sterkere infrastruktur er en del av svaret. Denne utviklingen har også gjort Norge viktigere for EU, i kraft av vår rolle som energinasjon. Dette har gjort den gjensidige avhengigheten sterkere.
Kort tid etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var jeg til stede på et møte mellom europeiske ministre i Paris, som en del av den norske delegasjonen. Samtalen handlet om hvordan Europas energiavhengighet hadde bidratt til å finansiere krigen som utspilte seg på ukrainsk jord. Fordi mange av EUs medlemsland kjøpte russisk gass. Budskapet var at dette måtte snu så raskt som mulig. For ministrene rundt bordet var energi ikke lenger først og fremst et spørsmål om marked og reguleringer. Det handlet om sikkerhet, frihet, støtte til Ukraina og Europas evne til å stå på egne bein. Diskusjon om betydningen så vel som nyansene i dette er ofte fraværende i debatten om energisamarbeidet mellom Norge og EU.
Mens mange av diskusjonene i EU handler om hvordan Europa skal håndtere store geopolitiske utfordringer, ender vi her hjemme ofte opp med å diskutere tekniske detaljer i regelverk som allerede er vedtatt. Gjerne flere år etter at beslutningene ble tatt, og ofte løsrevet fra de politiske avveiningene som lå bak. Kanskje er det heller ikke så rart. Det er vanskelig å føle eierskap til politiske beslutninger vi ikke har vært med på å forme. Resultatet er ofte at debatten kommer i etterkant, når reglene allerede er vedtatt og handlingsrommet er begrenset. Nettopp derfor mener jeg at vi trenger en bredere og mer ærlig debatt om Norges forhold til EU.
EØS-avtalen har i flere tiår vært den viktigste rammen for Norges samarbeid med Europa. Likevel har den i liten grad vært gjenstand for en løpende offentlig samtale. Ofte har den ligget som et lokk over hele debatten. Siden folkeavstemningen i 1994 har både EØS og EU-spørsmålet i stor grad blitt behandlet som noe man helst ikke snakker om, som en usynlig elefant i det politiske rommet. Mange av de tydeligste stemmene har vært kritiske til samarbeidet, mens de som ser fordelene har vært mindre synlige i offentligheten.
Dette har i mine øyne gjort debatten fattigere. Når store politiske spørsmål ikke diskuteres fortløpende, blir det vanskeligere for vanlige folk å forstå hvorfor beslutninger tas og hvilke interesser de skal ivareta. Først når konfliktene oppstår, våkner engasjementet. Da handler debatten ofte mer om reaksjoner enn om innsikt.
Energidebatten er kanskje det tydeligste eksempelet. Altfor ofte har den blitt preget av mistenkeliggjøring, personangrep og påstander som ikke tåler nærmere etterprøving. Det svekker både tilliten og kvaliteten på det offentlige ordskiftet på en måte vi ikke kan ta oss råd til. For mens vi driver med skyttergrav-debatt om EU her hjemme, graves det ekte skyttergraver i ukrainsk jord i en krig som handler om Europas framtid.
Det finnes argumenter om at en ny EU-debatt vil være belastende for samfunnet og demokratiet fordi frontene er steile og risikoen for polarisering er stor. Men polariseringen er allerede her, og den skyldes ikke for mye debatt, men for lite. Når Norges viktigste internasjonale relasjon behandles som et spørsmål vi helst unngår, mister vi også muligheten til å skape forståelse, eierskap og demokratisk forankring.
Om det er ett område hvor Norge kunne hatt stor innflytelse fra innsiden av EU, er det energi. Kanskje er det også derfor energipolitikken så tydelig illustrerer behovet for en ny debatt om Norges forhold til EU. For spørsmålet handler til syvende og sist ikke bare om energi. Det handler om hvordan vi diskuterer Norges plass i Europa, og om vi er villige til å ta samtalen om EU som et levende demokrati krever.
