EU lovfester streikerett. Kan myndigheten fortsette med sin bruk av tvungen lønnsnemd etter aktsomhetsdirektivet?

Av Leif Sande, faglig sekretær – Retning EU

Utvikling og bakgrunn

Norges åpenhetslov og EUs aktsomhetsdirektiv (CSDDD – Corporate Sustainability Due Diligence Directive) har blitt utviklet parallelt de siste årene. Åpenhetsloven ble vedtatt i juni 2021 og trådte i kraft 1. juli 2022. CSDDD ble endelig vedtatt som Directive (EU) 2024/1760 våren 2024, og trådte i kraft i juni 2024. Det skal fases inn fra 2027, med full anvendelse fra 2029 for de største selskapene.

Begge regelverk springer ut av samme internasjonale fundament: OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv og FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter og næringsliv (UNGP). Likevel har de utviklet seg i ulik retning – ikke i motsetning, men med forskjeller i styrke, dybde og rettslig kraft.

Ulike virkemidler

Der åpenhetsloven er et rammeverk for innsyn og informasjonsplikt, er CSDDD et rettslig forpliktende direktiv med betydelig sterkere krav til handling, dokumentasjon og ansvar. Forskjellene handler ikke bare om omfang og form, men om virkemiddel: Åpenhetsloven appellerer til virksomheters etiske ansvar. CSDDD forankrer ansvarlighet i lovverk – med reelle konsekvenser.Omnibusforliket våren 2024 var et politisk kompromiss i EU-rådet som reduserte omfanget og styrken i CSDDD, blant annet ved å begrense ansvaret til etablerte forretningsforbindelser, utsette iverksettelsen og fjerne krav om klimahandlingsplaner – for å sikre støtte fra nok medlemsland til å få direktivet vedtatt.

Forskjell i krav

Åpenhetsloven gjelder tusenvis av norske virksomheter og pålegger dem å gjennomføre aktsomhetsvurderinger og besvare informasjonskrav fra publikum. Men loven krever i liten grad konkrete tiltak, og inneholder verken sanksjoner utover tvangsmulkt eller regler om erstatningsansvar. Den legger opp til frivillig forbedring og lar bedriftene i stor grad selv vurdere hvor langt de vil gå.

CSDDD, derimot, stiller eksplisitte krav til store selskaper om å identifisere, forebygge og stanse skade på mennesker og miljø. Aktsomhetsvurderinger skal ikke bare gjennomføres – de må integreres i forretningsstrategien, og selskapene kan bli erstatningspliktige dersom noen lider skade som følge av unnlatelser. Norge var blant landene som ønsket at regler om erstatningsansvar skulle forankres i nasjonal rett. Dette ønsket ble imøtekommet. Direktivet krever nå at medlemslandene har erstatningsmekanismer, men lar dem selv utforme dem. Det er et tydelig skifte fra frivillige prinsipper til rettslig ansvar.

Hvem omfattes

Et viktig skille mellom lovene er hvem de gjelder for. Åpenhetsloven gjelder alle norske virksomheter som oppfyller to av tre kriterier: minst 50 ansatte, 70 millioner kroner i omsetning, eller 35 millioner i balansesum. CSDDD gjelder kun de aller største virksomhetene. Fra 2029 vil det gjelde selskaper med over 1000 ansatte og over 450 millioner euro i global omsetning. Dette innebærer at mens åpenhetsloven favner bredt, retter CSDDD seg mot en begrenset gruppe selskaper med stor markedsmakt og internasjonal rekkevidde – og stiller desto strengere krav.

Konsern og EU-marked

I tillegg vurderes kravene i CSDDD på konsernnivå. Det betyr at et norsk datterselskap kan omfattes dersom morselskapet er stort nok, selv om det norske selskapet alene er lite. CSDDD gjelder også selskaper utenfor EU – inkludert norske – dersom de har betydelig virksomhet i det europeiske markedet. Norske selskaper kan dermed bli direkte omfattet av direktivet selv før det er formelt innlemmet i EØS-retten.

Arbeidstakerrettigheter og fagorganisering

Motsetningene blir særlig tydelige når det gjelder arbeidstakerrettigheter. Begge lovene omfatter vurdering av arbeidsforhold, men de skiller seg tydelig i hvordan de behandler retten til fagorganisering og kollektive forhandlinger. Åpenhetsloven nevner ikke dette eksplisitt, men viser til OECDs retningslinjer og FNs veiledende prinsipper, der slike rettigheter inngår som grunnleggende menneskerettigheter. Det innebærer at norske virksomheter kan inkludere dette i sine aktsomhetsvurderinger, men loven stiller ingen krav om konkrete tiltak – og det finnes ingen sanksjonsmulighet dersom slike rettigheter brytes i leverandørkjeden.

CSDDD går langt lenger. Direktivet nevner eksplisitt at selskaper skal respektere retten til å danne og delta i fagforeninger og til kollektive forhandlinger – både internt og i hele verdikjeden. Det betyr at selskaper har plikt til å identifisere, forebygge og stanse risiko for brudd på disse rettighetene – som for eksempel trusler mot fagorganiserte, forbud mot tariffavtaler, eller hindring av bedriftsdemokrati. Hvis et europeisk selskap bruker leverandører som undertrykker fagforeninger eller nekter kollektive rettigheter, kan dette få rettslige konsekvenser. I Norge kan slike forhold fortsatt pågå uten at loven krever mer enn aktsom vurdering og eventuell rapportering.

Rettigheter i praksis – og Norges internasjonale ansvar

CSDDD går lengre enn bare å kreve kartlegging og rapportering. Det fastslår eksplisitt at selskaper skal respektere retten til å danne og delta i fagforeninger, til kollektive forhandlinger og til å streike – og dette gjelder i hele verdikjeden, inkludert datterselskaper, innleide selskaper og leverandører. Direktivet forplikter virksomheter til å forebygge og stanse brudd på disse rettighetene, og til å dokumentere at dette skjer i praksis.

Dette reiser et betimelig spørsmål for Norge. Selv om vi har ratifisert ILO-konvensjon nr. 87, som beskytter foreningsfrihet, har Norge gjentatte ganger fått refs fra ILO for sin bruk av tvungen lønnsnemnd. ILOs vurdering er tydelig: myndighetsinngrep i streik er kun legitimt hvis liv og helse står i fare, og tiltaket er proporsjonalt og siste utvei. Likevel har norske myndigheter ofte grepet inn av økonomiske eller samfunnsmessige hensyn, som ikke oppfyller ILOs terskel.

Norge har riktignok gitt en merknad ved ratifisering, der vi forbeholder oss retten til å bruke lønnsnemnd slik vi har tradisjon for. Men dette fritar oss ikke fra kritikk. Tvert imot mener ILO at praksisen er i strid med konvensjonens intensjon, og det undergraver Norges posisjon som forkjemper for internasjonale arbeidsstandarder.

Men med CSDDD finnes det ingen mulighet for slike «merknader ved ratifiseringen» Når direktivet innlemmes i EØS-retten, må Norge fullt ut gjennomføre kravene – inkludert plikten til å sikre at selskaper respekterer retten til å danne fagforeninger, forhandle kollektivt og streike. Det gjelder ikke bare i Norge, men i hele verdikjeden for selskaper som opererer i det europeiske markedet.

Det betyr at tvungen lønnsnemnd etter norsk praksis kan benyttes i situasjoner der vi kan vise til merknaden vår ved ratifisering av ILO-konvensjon nr. 87  Men etter CSDDD kan den ikke brukes dersom det fører til at selskaper bidrar til brudd på streikeretten i strid med direktivets krav. De lar ikke folkene sine streike fordi staten forbyr det.

Hvor langt gjelder direktivet i verdikjeden?

CSDDD forplikter selskaper til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger i egen virksomhet, i hele konsernet og i det som defineres som etablerte forretningsforbindelser. Det inkluderer særlig direkte leverandører og underentreprenører, men ikke nødvendigvis hele verdikjeden. Med de endringene som kom gjennom Omnibus-forliket våren 2024, ble det slått fast at direktivet primært gjelder egne aktiviteter, datterselskaper og direkte og varige forretningsforbindelser – typisk første ledd i leverandørkjeden. (Omnibusforliket var et politisk kompromiss i EU-rådet som reduserte omfanget og styrken i CSDDD)

Selskaper har ikke plikt til å kartlegge alle indirekte forbindelser (som underleverandørers underleverandører), med mindre det foreligger konkret eller plausibel informasjon om risiko for menneskerettighetsbrudd eller miljøskade lenger ned i kjeden. I slike tilfeller utløses en plikt til vurdering og oppfølging.

Underentreprenører omfattes vanligvis fullt ut av direktivet, dersom de har en kontraktbasert, varig eller stabil relasjon til selskapet, som er vanlig i blant annet bygg- og anleggsbransjen, vareproduksjon og tjenester.

Kort sagt: CSDDD gjelder ikke automatisk hele verdikjeden, men kan strekke seg langt dersom risiko er kjent – og ansvaret gjelder fullt ut i de ledd selskapet har reell, varig tilknytning til.

Norge har mye å gå på

En av de tingene som kom gjennom Omnibus-forliket var forbudet mot å innføre strengere nasjonale regler. Dette har vet sterkt kritiserte fra europeisk fagbevegelse. For oss i Norge har vi likevel mye å gå på. Vi kan forbedre vår åpenhetslov på mange områder før vi når i dette «taket»

Der CSDDD krever at selskaper skal iverksette konkrete tiltak, sørge for forebygging og stansing av skade, og respektere rettigheter til fagorganisering og streik – nøyer den norske loven seg med vurderinger og informasjonsplikt. Den inneholder ingen eksplisitte krav om tiltak, ingen sanksjoner utover tvangsmulkt, og intet erstatningsansvar.