Er det et «ytre høyre» i revers vi ser starten på i EU.

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Gårsdagens maktskiftet i Ungarn markerer et historisk brudd. Etter 16 år ved makten er Viktor Orbán snart ute, og Péter Magyar vil overta. Ungarn var lenge selve symbolet på en illiberal utvikling i Europa. Landet fungerte som en bremsekloss i sentrale spørsmål, ikke minst i forholdet til Ukraina, synet på EU  og rettsstaten. Når denne rollen nå forsvinner, rokker det ved hele maktbalansen i EU.

Utviklingen i Europa de siste årene har fått mange til å stille det samme spørsmålet: Er vi vitne til en tilbakegang for ytre høyre, eller er det noe mer sammensatt som skjer?

Svaret er ikke entydig. Europa i 2026 preges ikke av en enkel politisk pendelbevegelse, men av en dypere maktforskyvning. Noen av de mest sentrale landene som tidligere utfordret retningen i EU, har endret kurs. Samtidig står lignende krefter fortsatt sterkt andre steder.

Orbáns betydning strekker seg langt utover Ungarn. Han har vært den viktigste politiske referansen for ytre høyre i Europa, ikke først og fremst gjennom retorikk, men gjennom praksis. Orbán utviklet og institusjonaliserte det han selv kalte et “illiberalt demokrati”, der folkevalgt flertall brukes aktivt til å omforme domstoler, medier og andre maktinstitusjoner. Dette ga et konkret styringsmønster som andre kunne studere og delvis etterligne, særlig i Polen og Slovakia. Samtidig fungerte han som et samlingspunkt for partier som ønsket en mer konfronterende linje overfor EU, og viste hvordan nasjonal vetomakt kunne brukes strategisk til å påvirke unionens politikk. Orbáns viktigste bidrag var dermed å gjøre ytre høyre til et varig styringsprosjekt i Europa – ikke bare til en protestbevegelse.

I Polen gikk utviklingen i retning av et sterkere ytre-høyre. Det har snudd. Regjeringen til Donald Tusk har gjenopprettet et tettere samarbeid med EU og lagt om kursen i en mer pro-europeisk retning. Likevel er ikke maktskiftet fullført. Presidentmakten innehas fortsatt av ytre høyre og fungerer enda  som en politisk motvekt, og som gir mulighet til å bremse eller forsinke reformer. Polen er derfor ikke fullt snudd, men befinner seg i en overgang der retningen er klar, men tempoet begrenset.

Samtidig ville det være feil å tolke disse lyspunktene som en generell tilbakegang for ytre høyre i Europa.

I Østerrike står Frihetspartiet i Østerrike sterkere enn på lenge, og kan få regjeringsmakt. I flere andre land er utviklingen mer stabil enn fallende. Dette gjelder ikke minst Norden. I Sverige har Sverigedemokraterna gått fra outsider til maktfaktor som støtteparti for regjeringen. I Finland sitter Sannfinnene i regjering. I Danmark har streng innvandringspolitikk i stor grad blitt tatt inn i sentrumspolitikken, selv om Dansk Folkeparti er svekket. Også i Norge står Fremskrittspartiet sterkt. Det avgjørende er at disse partiene i økende grad er integrert i styringen, snarere enn å stå utenfor den.

Samtidig finnes det land som ikke følger denne utviklingen. I Tsjekkia styres landet av en sentrum–høyre-regjering under Petr Fiala, og med president Petr Pavel som en tydelig pro-europeisk aktør. Selv om det finnes EU-skeptiske og nasjonalkonservative partier også her, er ikke disse dominerende i styringen, og landet kan derfor ikke plasseres i samme kategori som land der ytre høyre setter den politiske retningen.

I Italia ledes regjeringen av Giorgia Meloni og Fratelli d’Italia, et parti med røtter på ytre høyre. Samtidig har Meloni valgt en mer systemlojal linje i møte med EU, særlig i spørsmål som Ukraina og økonomisk politikk.

Også i Nederland har Geert Wilders og Partij voor de Vrijheid fått en langt sterkere posisjon, og i Belgia vokser nasjonalkonservative partier som Vlaams Belang, selv om de fortsatt i stor grad holdes utenfor regjeringsmakt.   I Frankrike står Marine Le Pen og Rassemblement National sterkt i velgermassen, men uten å ha erobret den utøvende makten. I Tyskland har Alternative für Deutschland vokst betydelig og etablert seg som en sentral politisk kraft, men holdes fortsatt utenfor regjeringssamarbeid av de øvrige partiene. Dette understreker et viktig trekk ved utviklingen i Europa: høy oppslutning om ytre høyre gir ikke nødvendigvis direkte politisk makt, men bidrar likevel til å flytte den politiske dagsordenen.

Dette gjør utviklingen i Slovakia desto viktigere. Dette er det eneste landet, sammen med Italia som har en statsleder (Giorgia Meloni) som kommer fra ytre høyre. Under Robert Fico og Smer–SD føres det fortsatt en EU-kritisk politikk. Samtidig er partiets internasjonale forankring dramatisk svekket. Smer er ekskludert fra Party of European Socialists og står dermed utenfor det organiserte sosialdemokratiske samarbeidet i EU. Resultatet er økt politisk isolasjon. Isolasjonen vil sannsynligvis øke etter valget i Ungarn. (SMER er ikke et ytre høyre-parti. De definerer seg selv som sosialdemokratisk,  men fører på flere områder en politikk som ligger tett opp til den nasjonalkonservative høyresiden i Europa)

Det avgjørende skillet i Europa i dag går derfor ikke først og fremst mellom vekst og tilbakegang, men mellom samling og fragmentering. Tidligere kunne land som Ungarn, Polen og Slovakia opptre samlet og påvirke EUs retning i viktige spørsmål. Med tre statsledere i det europeiske råd hadde de også betydelig makt gjennom bruk av vetoretten. I dag er denne evnen kraftig svekket. Selv der lignende politiske krefter står sterkt nasjonalt, vil de mangle en felles strategi og et koordinert samarbeid på europeisk nivå.

Konsekvensen er en ny politisk situasjon i EU. Unionen vil fortsatt møte  motstand, men i mindre grad fra en samlet blokk. Det gir større handlingsrom i spørsmål som Ukraina, energi og rettsstat, samtidig som de underliggende politiske konfliktene består.  Europa i 2026 er derfor ikke et kontinent der ytre høyre er på vei bort. Det kan vise seg å være vel så avgjørende som hvem som vinner enkeltvalg.

Av Leif Sande