Et personlig og politisk reisebrev fra fire dager i Ungarn.
Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen
Reisebrevet er skrevet av Torbjørn Lindseth. Han har også tatt bildene. Lindseth er administrator for facebooksiden «Folkefronten mot fascisme og krig».
Vendepunktet i Ungarn.
Det har nå gått 4 uker siden parlamentsvalget i Ungarn. 12. april i år ble Viktor Orbán og hans parti Fidesz slått etter 16 år ved makten. Péter Magyar og hans parti Tisza (Respekt- og frihetspartiet) vant valget og har tatt over styringen.
Spørsmålet er om vi har tatt inn over oss hvilken stor begivenhet dette var? Dette valget var ikke et hvilket som helst valg, det var et folkeopprør, en fredelig revolusjon. Ungarerne tok til gatene. både under valgkampen for å protestere mot landets utvikling, og etter valget for å feire seieren. Det ble stadig mer tydelig at Orban-regimet ikke var noe annet enn Putin-regimets virkemiddel for å destabilisere Europa. Det ble til og med avslørt at Ungarns utenriksminister rapporterte fra møter i EU direkte til Kreml.
Donald Trump hyllet Viktor Orban som en «stor leder». Han sendte til og med sin visepresident J.D. Vance til Budapest like før valget for å hjelpe Orban å vinne. Tallknusere som har analysert valgresultatet i i ettertid sier at dette besøket bidro til å svekke oppslutningen om Orban i valget. Så heldigvis er det slik at Trumps mange idiotiske utspill er med på å forandre verden til det bedre på den måten at stadig flere tar avstand fra politikken han står for. Det samme kan sies om Putin.
Derfor var ikke dette valget noe som bare angikk ungarerne, det handler om hvilken vei våre sivilisasjoner kommer til å utvikle seg.
Det er ikke likegyldig for oss i Norge om de kreftene i Europa som sponses av Det hvite hus i Washington og fra Kreml i Moskva vinner fram eller blir slått tilbake.
Det er ikke likegyldig for nordmenn om nynazistene kommer til makten i Tyskland, – om Nigel Farage blir statsminister i Storbritannia, eller om Nasjonal Front vinner valget i Frankrike, osv. Dette er avgjørende spørsmål om hva slags verden våre etterkommere skal vokse opp i. Den fredelige revolusjonen i Ungarn nå nettopp, var derfor også vår revolusjon.
Nå skal det bli hyggelig å spasere langs den storslåtte og vakre Donau som renner gjennom Budapest, – å spasere i en europeisk storby som viste fingeren til både Putin og Trump.
Om nasjonalisme som ide og den ungarske nasjonalismen spesielt.
Den nå avsatte regjeringen i Ungarn, under ledelse av det nasjonalkonservative partiet Fidesz, med sin statsminister Viktor Orban, brukte nasjonalistisk retorikk for det det var verdt i sin propaganda. Problemet med slik retorikk er at den blir hatefull, den skaper fiendebilder som det kan ta generasjoner å helbrede.
Det er logisk å appellere til samhold og patriotisme hvis man blir truet av ytre fiender, noe annet er det å bruke ideen om nasjonalitet til å forsøke å underlegge seg andre land og folk. I Viktor Orbans tilfelle spillte han på begge strenger, han hevdet at EU sto i veien for Ungarns muligheter for å gjenreise sin storhet, samtidig som han stadig minnet ungarerne om tidligere tiders pomp og prakt. Han forsøkte å tegne et fiendebilde av Brüssel, samtidig som han ville ha alle fordelene med den styrken som en slik union gir, og spesielt de økonomiske fordelene fra EU-medlemskapet.
Nasjonalisme er i seg selv bare en ide, og ingenting annet. Ideen har sannsynligvis sitt opphav allerede fra den tiden vi nettopp hadde klatret ned fra trærne og levde i stammesamfunn. Ideen var at nabostammene var farlige, – de var våre fiender, og vår stamme var bedre enn dem på alle mulige måter. Denne ideen utviklet seg etterhvert til ideen om en «nasjonalstat»; (hvert folkeslag skulle ha sin statsdannelse). Problemet med denne ideen er at den ikke skaper likeverd mellom statene, fordi noen stater vil til en hver tid være sterkere enn andre økonomisk og militært, da oppstår ideen om at de sterke statene skal erobre de svake statene, og hele modellen genererer stadig nye kriger og mer elendighet for hele menneskeheten.
Et annet problem med denne modellen var at begrepet «folkeslag» og/eller «nasjonalitet« ikke er noe statisk, vi lærte oss etterhvert at alle folkeslag var en blanding av tidligere folkeslag, og at det alltid har vært migrasjoner og folkevandringer på kloden, og at alle folkeslag blander seg med hverandre i en evig utvidelse og styrking av vår genbank.
Grensene har også alltid vært under endring. Selve ideen om en nasjonalstat passet derfor ikke inn i virkelighetens verden. En viktig årsak til dette er at grensene alltid har forandret seg opp gjennom historien og at folk flytter på seg i et stadig større tempo. Disse historiske utviklingsprosessene gjør at denne nasjonalstaten aldri kunne bli noe annet enn et midlertidig administrativt geografisk område, – altså en fiks idé som ikke virker. Men det kan selvfølgelig hisses opp til både patriotisme, fremmedfrykt og fremmedhat innenfor rammene av hver stat.
Den viktigste innvendingen mot nasjonalismen, og ideen om «nasjonalstaten» er likevel det faktum at handel og utveksling av varer, mennesker og kunnskap er en forutsetning for menneskehetens videre utvikling. Selv de mest fanatiske EU-motstanderne i vårt land skjønner at vi har behov for å importerte traktorer for å kunne dyrke noe her hjemme.
Vi er også avhengige av et internasjonalt marked for å få avsetning for våre varer. Det blir litt mye hvis vi skal konsumere all oljen, gassen og fisken selv. Dette ble klart for oss, allerede da industrialiseringen av Norge skjøt fart etter andre verdenskrig. Vi baserte denne industrialiseringen på kraftkrevende industri, vi importerte råvarer som bauxitt fra land som Brazil og eksporterte ferdigproduktene til land i Europa mm. Uten dette globale perspektivet på økonomi ville vi hatt problemer med å videreutvikle vår produksjon fra stadiet med tømmerfløting i Glomma og klippfisk fra kysten. Ideen om at hver nasjon er seg selv best, blir stadig mer utfordret av behovet for mer intensiv handel og politisk og samordning.
Handel og økonomisk utvikling, – vitenskap, forskning og teknologiutvikling, – kultur, sport og fritidsreiser, er alle aktiviteter som bringer folk på kloden stadig nærmere hverandre, mens alle slags barrierer skapt av nasjonalistisk tankegods splitter oss. Disse barrierene bremser utviklingen av felles arenaer som vil være en vinn/vinn-situasjon for alle folkeslag.
Men nasjonalismen som idé ser likevel ut til å leve videre, uavhengig av hvordan verden utvikler seg mht. produksjon, handel, vitenskap og forskning osv.
Nasjonalisme kan riktignok ha en positiv side hvis den blir brukt til å mobilisere folk mot en ytre fiende. FLN (Front de Libération Nationale) i Algerie mobiliserte i sin tid folket til å kaste av seg det franske koloniveldet. Dette var en nasjonalistisk bevegelse. FNL (Front national de liberté / Vietcong) i Vietnam var en nasjonalistisk bevegelse, den avviklet fransk kolonivelde i landet (riktignok med kinesisk og sovjetisk våpenhjelp), og den forhindret landet fra å bli en satellittstat under USA.
Motstandskampen i Norge mot den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig var også nasjonalistisk i sin karakter, vi klarte riktignok ikke å kaste ut de tyske okkupantene alene, det måtte en stor global allianse til, – en verdenskrig, men en viss porsjon norsk nasjonalisme var på sin plass i den situasjonen vi var i da.
Noe helt annet blir det når nasjonalisme blir brukt som ide for å hevde at store land kan herske over små land, – at noen folkeslag er mer verdt enn andre, osv. Vi kjenner alle til Putins påstand om at Ukraina ikke er et eget land (dermed kan de i prinsippet utryddes). Vi kjenner også til begreper som «Deutschland über alles», og «Make America great again,» Vi hørte de samme undertonene hos britene under Brexit, da ble det mumlet om «global Britain.»
Viktor Orban var på det samme sporet, da han fabulerte om tidligere ungarsk storhet. Han baserte dette på historiske realiteter som det går an å spille på for å skape en irrasjonell nasjonalistisk stemning i befolkningen. Han hadde det østerriksk/ungarske keiserdømme som bakteppe. Etter oppløsningen av denne staten under første verdenskrig, ble grensene justerte, og det fantes store populasjoner av ungarere i flere av nabolandene.
Statistikkene er unøyaktige når det gjelder ungarere i Europa, men det anslås å bo et sted mellom 2 og 2,5 mill. ungarere i nabolandene. De nabolandene som i dag har størst ungarsk befolkning, er: Romania (1,2 – 1,3 mill.), Slovakia (450 – 500 000), Serbia (ca. 250 000), Ukraina (100-150 000) samt noen mindre populasjoner i Østerrike, Kroatia og Slovenia. Det kan derfor godt være at Viktor Orban hadde ideer om å innlemme noen ukrainske områder i den ungarske staten, hvis han holdt seg inne med Putin og Ukraina ble fjernet fra kartet.
En gang bodde vi i en utleieleilighet i Timisoara, som er en multietnisk og multikulturell by i Romania.
Blant flere folkeslag i denne byen, finner vi ca. 25 000 ungarere. Vi bodde hos en ungarsk husvert, han var veldig hyggelig, men når han begynte å snakke om Ungarn og Ungarns rolle i Europa, så gikk han over til en slags ekstatisk forkynnelse. En ting var at han var frustrert fordi han ikke kom seg på landskamp i fotball som skulle være uken etter, – landslaget var det ungarske, men mannen hadde rumensk statsborgerskap, og hadde bodd i Romania i hele sitt liv. Han hadde lite godt å si om den rumenske regjeringen og hadde helst sett at deler av Romania, der det bodde mange ungarere ble innlemmet i Ungarn, – «men det blir vel kanskje vanskelig å erobre disse områdene militært!» – kom det til slutt som en ettertenksom bisetning.
For noen år tilbake gikk jeg litt rundt i utkanten av Skopje i Nord-Makedonia. På denne spaserturen i en fattig bydel kom jeg i prat med en ung albaner som snakket brukbart engelsk, jeg hadde havnet i en bydel der der bodde mange albanere. Etter litt småprat spurte han meg om hva jeg tenkte om muligheten for å gjenopprette et «Stor-Albania», nå som Kosovo hadde blitt selvstendig fra Serbia? Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg tok ingen prinsipiell diskusjon om saken. Slike ideer finner vi blant mange folkeslag, så dette er ikke noe spesielt for Ungarn. Til og med her hjemme dukker det en sjelden gang opp snakk om gjenerobring av Jämtland og Herjedalen, – mest som spøk, men jeg tror det er fullt mulig å vekke et slikt troll til live, slik at det utvikler seg til fiendskap med våre naboer.
Heldigvis ble Viktor Orban og hans nasjonalisme avvist av folket i Ungarn, han endte opp som av avkledd løpegutt for både Putin og Trump. De ville bruke han som en brekkstang for å destabilisere EU. Det gikk heldigvis ikke etter planen. EU virker som en rød klut for slike nasjonalister med stormaktsambisjoner som Putin og Trump, unionen er nemlig basert på det stikk motsatte av nasjonalisme.
Nasjonalisme er ikke det samme som fascisme, men nasjonalisme inngår som regel som en gjennomgående idé i fascistisk retorikk. Vi må derfor være på vakt mot en del kjennetegn her; – når noen folkeslag framstilles som mer verdt enn andre,- når retorikken blir hatefull, – når det tegnes fiendebilder av «utlendinger», og eller folk fra andre kulturer og folkeslag – når «sterke menn» blir fremhevet som viktigere enn lover og regler. Når vi kjenner igjen slike toner, da befinner vi oss ikke langt fra fascistisk retorikk.
Ungarn ble ikke en fascistisk stat under Viktor Orban, men landet var godt på vei i den retningen, ikke ulikt den utviklingen vi ser i USA nå. De gode nyhetene er at slike nasjonalistiske bevegelser er dømt til å tape på sikt.
Syretesten for Ungarn var at den tapende part anerkjente valgresultatet og gav fra seg makten, slikt skjer ikke i fascistiske stater.
Også som musikkanmelder
Vi har besøkt Kroatia flere ganger tidligere, men det har vært langs kysten av landet Nå ville vi se hva innlandet har å by på og spesielt hovedstaden Zagreb.
Førsteinntrykket er at det er frodig her, selv trærne i bygatene har en sterk mørk grønnfarge. Videre er arkitekturen verdt å observere, teaterbygningen som vi ser på et av bildene begynner riktignok å bli litt preget av høy alder, men arkitektur den gangen var noe annet enn det vi ser i dag. Jeg skal ikke starte en diskusjon om Postgirobygget eller Munchmuséet, da er det bedre å ta seg litt tid til reflektere over det som de gamle mestrene innenfor arkitektur holdt på med.
På en lunsjrestaurant ble vi møtt av et tomannsorkester som spilte kroatisk folkemusikk. Jeg burde kanskje holde meg langt borte fra rollen som musikkanmelder, men jeg fikk med meg følgende: Rytmene var tydelig inspirert av folkemusikk fra Østerrike, der dansen blir dratt i retning av mye tramping og høye kneløft. Sangen derimot hadde en unik kroatisk flerstemthet, som egner seg til å hente fram villskapen hos oss alle. Det ble ikke et stille måltid i dyp meditasjon, – langt derfra, men gøy var det
Nasjonalismen og krigene på Balkan.
I dag er Kroatia et demokratisk, fredelig og integrert land i Europa. Vi handler med Euro, landet er et av de tryggeste landene i Europa når det gjelder kriminalitet og landet forbindes først og fremst bading og seiling langs kysten av Adriaterhavet, samt at de fostrer opp en del dyktige fotballspillere. Men det har ikke alltid vært slik, så sent som på nittitallet var landet rammet av en serie bestialske og helt absurde kriger, – begivenheter som skulle få meg til å forstå internasjonale konflikter på en helt annen måte enn før, men det er en annen historie.
Statsdannelsen Jugoslavia eksisterte i forskjellige versjoner fra fra 1918 til 1982, og etter at den samlende personligheten Joseph Broz Tito gikk bort i 1980, begynte denne statsdannelsen å slå sprekker, og landet gikk inn i det som skulle bli kjent som 90-årenes Balkan-kriger (må ikke forveksles med Balkan-krigene i 1912-13).
Dette blodige kaoset av innbyrdes vold og massakrer mot egne innbyggere, begått av egne innbyggere, skulle bli et skoleeksempel på hvilket vanvidd nasjonalistisk tankegods og hatretorikk kan føre til hvis disse kreftene slippes løs.
For å forstå bakteppet for disse blodtørstige begivenhetene må vi helt tilbake til år 395 e.kr. og splittelsen av Romerriket med nye kirkelige sentra i henholdsvis Roma og Konstantinopel (Istanbul). I de områdene som var under østkirkens (Byzantisk) innflytelse spredte det kyrilliske alfabetet seg, dette alfabetet hadde sitt opphav i det greske og spredte seg i de slaviske områdene.
De områdene som lå under den vestromerske sfære tok i bruk det latinske alfabetet som vi selv bruker i dag. Balkan lå i skjæringspunktet mellom disse gamle innflytelsessfærene, med det resultatet at selv om språket stort sett var det samme (serbokroatisk), så ble det uttrykt skriftlig gjennom to forskjellige alfabeter.
Kirkene fortsatte med å være splittet, kirkebyggene hadde litt forskjellig arkitektonisk uttrykk, noen hadde spissere tårn, og andre mer kuppelformet design. Prestene hadde forskjellige design på prestekjolene, selv om prestenes skjegg kunne være like langt i begge leire. Liturgiene inne i kirkene utviklet seg i forskjellige retninger, og ikke minst, disse prestene hadde sin lojalitet og mottok sine instrukser fra to forskjellige kirkelige sentra, den ortodokse kirke og den romersk katolske kirken.
Senere skulle dette området bli underlagt det ottomanske riket, og et tredje religiøse element ble introdusert, nemlig Islam. Jugoslavia var inndelt i seks delrepublikker (Serbia, Kroatia, Bosnia/Herzegovina, Slovenia, Nord-Makedonia og Montenegro), så det fantes en administrativ struktur for å håndtere dette.
Alt dette kunne ha vært et vakkert mangfold av flere kulturelle uttrykk, så denne staten burde det vært mulig å styre på en god måte, men så dukket det altså opp en nasjonalistisk fanatiker på maktens trone i denne jugoslaviske statsdannelsen, nemlig den serbiske nasjonalisten Slobodan Miloševic (Слободан Милошевић). Han hadde fått det for seg at han ville omdanne Jugoslavia til et «Storserbia,» så han begynte å blåse liv i disse forskjellene.
Motstykket i den fløyen som hadde sitt opphav fra den romersk-katolske tradisjonen var kroaten; Franjo Tudman, han døde før han kunne bli stilt for retten for krigsforbrytelser, så det blir for enkelt å si at dette var en krig mellom de «snille» og de «slemme».
Ideen om å gjøre den gamle føderasjonen Jugoslavia om til et «Storserbia,» var selvfølgelig en krigserklæring mot andre delstater i det gamle Jugoslavia, og de begynte å forberede seg på å bryte ut.
Den første delstaten som brøt ut var Slovenia. Etteren kortvarig krig fikk de sin selvstendighet i 1991, og ble det første landet fra det tidligere Jugoslavia som ble medlem av EU i 2007. I dag er det vel ikke så mange blant de yngre generasjonene i Norge som tenker på at dette lille vintersportslandet en gang var en del av noe som bar navnet Jugoslavia.
Konflikten mellom Serbia og Kroatia ble den neste fasen av det gamle Jugoslavias oppløsning. Den nasjonalistiske kroaten Franjo Tudman begynte å trakassere serbere som bodde innenfor delstaten Kroatias grenser. Dette var ikke helt uventet, fordi Serbia og dermed serbere ble allerede betraktet som fiender av Kroatia. Hatet fikk bygge seg opp mellom serbere og kroater, og det sto nasjonalistiske krefter bak på begge sider.
Etterhvert spredte kamphandlingene seg til Bosnia/ Herzegovina og det var ikke bare en kamp mellom Serbere og Kroater, men det hele fikk etterhvert karakter av en krig der Kroatia og Serbia ville dele Bosnia / Herzegovina mellom seg, samtidig som de vekselvis sloss med hverandre.
Da disse kampene stilnet av, gikk serbiske nasjonalister til angrep på albanske innbyggere i Kosovo. De satte fyr på låver, drepte sivile bondefamilier og skjøt kyr og andre husdyr. Denne fasen av krigen kan nesten bare forklares ved hjelp av forklaringsmodeller hentet fra psykiatrien.
Fra utsiden forsøkte resten av verden å forstå det som skjedde ved hjelp av verdensbilder som hadde gått ut på dato da jernteppet falt i 1991. Politiske strømninger med røtter fra det tidligere Sovjetunionen heiet på de med kyrillisk alfabet og ortodokse prester, mens hos andre dukket det opp spøkelser fra det Ottomanske riket etterhvert som kamphandlingene tiltok i Bosnia / Herzegovina. De som fra før av var skeptisk til alt som luktet av gammel «østblokk,» valgte å heie på de som sognet til den romersk-katolske kirke, det var lettere å forholde seg til noe som ikke virket så fjernt fra vår egen kultur. Problemet er at politikk handler om å analysere og forstå, – ikke bare å heie på en eller annen part.
Det ble hentet fram historier om de gode forbindelsene mellom nordmenn og de serbiske krigsfangene i Norge under andre verdenskrig, – som om det hadde noe med saken å gjøre. Det ble trukket fram historier om de fascistiske Ustasja-gruppene som fantes i Kroatia fram til 1945, – som om det hadde noe med denne krigen å gjøre. Slike assosiasjoner blir like absurde som om noen skulle finne på å bruke Rinnan-bandens uhyrligheter under Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge som et argument for å kaste Norge ut av Nordisk Råd. Men slik virker propaganda; – når følelsene først har fått etablert seg i «heiagjengene,» da høres bare «brølet,» og nesten ingen bryr seg om analysene.
For meg ble disse krigene en tankevekkende leksjon i hva nasjonalisme er og hva det kan føre til. Det ga meg også et nytt syn på det europeiske samarbeidet. Alle de landene som inngikk i det tidligere Jugoslavia er nå enten medlemmer av EU (Kroatia, Slovenia), eller står i forskjellige faser av forhandlinger om medlemskap (Serbia, Montenegro, Nord-Makedonia og Bosnia/Herzegovina). Unntaket er Kosovo, som foreløpig befinner seg i en dialog med EU om framtidig medlemskap, men der er det ikke er startet formelle forhandlinger ennå.
Alle disse landene som tidligere skjøt på hverandre og satte fyr på låvene til hverandre vil altså inn i EU, de vil inn under den samme paraplyen, – en paraply av demokratiske stater, med demokratiske spilleregler, – likeverdig behandling og et forutsigbart system styrt av lover og regler, – bort fra nasjonalistiske krigshissere.
EU har gjort en formidabel jobb med å stabilisere situasjonen og dempe spenningene mellom disse landene etter Balkankrigene på 90-tallet. For denne innsatsen ble EU tildelt Nobels Fredspris i 2012, – en meget verdig vinner.
For meg personlig var disse krigene den viktigste faktoren som fikk meg til å konvertere fra tidligere NEI til JA i forholdet til EU.
Budapest – en historisk by
Tilbake i Budapest etter en liten avstikker i Zagreb i Kroatia. For de som ikke har vært i denne byen før, så oser den av historie og den gamle storhetstiden er synlig over alt. Jeg legger ved et bilde av parlamentsbygningen, tatt fra motsatt side av Donau ( fra Buda-siden). Så kan vi selvfølgelig gjøre oss opp forskjellige meninger om hva som har vært fornuftig bruk av statsbudsjettene opp gjennom tidene, men slik er det bare. For de som ikke har vært her før, – her er noen hovedpunkter:
Arkitekturen er storslått (noen kan sikkert forsvare å bruke begreper som («gammel stormannsgalskap») om noen av byggverkene, men det er denne storslagne gamle arkitekturen som gjør Budapest til en så spesiell by. Videre er det ungarske kjøkkenet ypperlig, trikk, buss og t-bane dominerer persontransporten, så det er lett å komme seg rundt, og det er gratis for pensjonister (65+). Ikke minst. – Budapest er berømt for sine mange termiske bad, men de bør etter min mening helst benyttes om vinteren (kald luft og varme kilder). På minussiden var det en nedtur å komme fra Kroatia som har tatt i bruk Euro som det er lett å forholde seg til. Ungarn har som kjent vært trege med å tilpasse seg EU standarder, så her handles det fremdeles med Forinter, ( 1 Forint = 0,0028 € = 0,031 NOK). Et mareritt når du står i kiosken, men sikkert fint treningsprogram for de som vil bli raske i hoderegning.
Støtt Retning EU og del gjerne videre hvis du mener flere burde lese dette.
