Arbeidstakerrettigheter i EU: Misforståelser og Realiteter

Freddy André Øvstegård,  har skrevet en bok som han har kalt «Nei til EU – argumenter for en ny generasjon». Eva Nordlund anmelder boka i Nationen. Hun påpeker at Øvstegård «tar luven» av venstresidens EU-fantasier. Det gjør han nok ikke. Han prøver, men klarer det ikke. 

Hans undersøkelser i Hellas og Storbritannia, som gir innblikk i krisetiltak og strukturreformer som har rammet arbeidere hardt, fremstår som overfladiske. Det samme gjelder hans konklusjoner om at det ikke er mulig å forandre EU innenfra. Virkeligheten viser noe annet.  Det er også verd å nevne at det greske sosialistpartiet Syriza er for EU medlemskap. Så selv om de hadde problemer da statsgjelden skulle reduseres for noen år siden, var det ikke verre enn at Alexis Tsipras i en tale til EU-parlamentet hyllet dem for den støtten Hellas hadde fått fra EU. Når vi har samme problem i Norge plasseres kommunene på den såkalte Robek-lista. Her settes kommunene under streng statlig kontroll og kan tvinges til å innføre nye skatter og nedleggelser av kommunal drift.  Det er vel «ny liberalisme» dette også da. 

Erlend Hansen fra den europeiske industriarbeiderorganisasjonen IndustriAll Europe  trakk frem et helt annet perspektiv på EU under RetningEU-seminaret på Litteraturhuset i Oslo den 26 september, Hansen, som har jobbet i norsk og europeisk fagbevegelse i over 40 år, sier at EU har utviklet seg til en arena der arbeidstakerrettigheter styrkes, og der fagbevegelsen har reell påvirkning på politikkutviklingen. Det er en misforståelse å redusere EU til en ren nyliberal konstruksjon. EU har stor betydning for både norsk og europeisk fagbevegelse.

Fagbevegelsens rolle i EU

Det er det samme som jeg har opplevd i alle de årene jeg har vært aktiv i nordiske, europeisk og global fagbevegelse. Arbeidstakere og fagforeninger over hele Europa støtter EU-samarbeidet selv om de som norsk organisasjoner ofte er uening med myndighetene i enkeltsaker.  Årsaken er enkel: Fagbevegelsen har, med EUs støtte, oppnådd arbeidstakerrettigheter som mange enkeltland ville hatt vanskeligheter med å sikre på egen hånd. Venstreradikale fagforeninger i land som Frankrike, Italia og Hellas bruker EU som et forum for å sikre standarder som beskytter arbeidere – en praksis som står i skarp kontrast til påstanden om at EU utelukkende fremmer nyliberalisme. EU er en avgjørende arena for arbeidstakernes interesser. Gjennom ETUC (European Trade Union Confederation) og sosial dialog kan fagbevegelsen påvirke viktige direktiver om arbeidsvilkår, midlertidige ansettelser, likelønn og varslingsvern.

Sosial Dialog og Trepartssamarbeid

Det er også helt feilaktig å hevde at EU utelukkende representerer de store bedriftenes interesser og kapitalens makt, slik noen gjør. Hansen beskrev på Litteraturhuset hvordan EU har etablert sosiale toppmøter på trepartsnivå – lignende det norske trepartssamarbeidet – der arbeidstakere og arbeidsgivere møtes jevnlig for å fremforhandle avtaler og rettigheter som senere kan bli bindende direktiver. Trepartsdialogen er forankret i Lisboatraktaten og er et viktig skritt for å balansere interessene til arbeidstakere og arbeidsgivere over hele Europa. Når Øvstegård hevder at EU er uforanderlig og motarbeider arbeidernes interesser, overser han hvordan norske arbeidstakerorganisasjoner aktivt deltar i den sosial dialogen for å fremme rettferdige arbeidsvilkår.

EU som verktøy for Arbeidstakerrettigheter

Direktiver som gir bedre rettigheter til midlertidige og deltidsansatte, balanse mellom arbeid og fritid, og likelønn er konkrete eksempler på hvordan EU har fremmet arbeidstakerrettigheter. Dette påvirker også Norge gjennom EØS-avtalen. Selv om EU, som Norge,  har nyliberalistiske trekk, viser den sosiale søylen i EU – en handlingsplan med målrettede direktiver for å beskytte arbeidstakere – at EUs økonomiske politikk også tar hensyn til sosial rettferdighet og solidaritet. 

Overdreven frykt for sentralisering.

Kritikere som Øvstegård frykter at små land marginaliseres i EU. Men erfaringene viser at dette ikke stemmer.  Jean-Claude Juncker fra Luxembourg ledet nylig EU-kommisjonen, og i dag har Malta presidenten i EU-parlamentet. I tillegg ser vi danskene overta rollen som EUs «energiminister». En posisjon Norge kunne hatt. Norges stemme ville som EU-medlem bli forsterket, ikke svekket. Nordiske land, som deler felles verdier og tradisjoner for velferd og likestilling, står allerede sterkt sammen, og Norges deltakelse i EU ville ytterligere styrke denne koalisjonen

Fagbevegelsen støtter ikke isolasjonisme.  

Hansen poengterer på seminaret på Litteraturhuset,  at fagbevegelsen, fra LO til ETUC, har forstått at en isolasjonistisk politikk svekker arbeidernes muligheter for gode avtaler. EU-samarbeidet har gang på gang vist at europeiske land som står sammen, kan skape bedre forutsetninger for alle arbeidstakere. EØS-avtalen gir Norge tilgang til EUs indre marked, men det er ikke fullverdig deltakelse: Norge har ikke stemmerett i viktige beslutninger, og mangler derfor reell påvirkningskraft på politiske og økonomiske spørsmål som i høy grad påvirker norsk økonomi og arbeidsliv.

Freddy André Øvstegårds bok bidrar til en viktig debatt om EU, men gir et feilaktig bilde. EU er mer enn en nyliberal institusjon – det er en arena for solidaritet, faglig påvirkning og sosial rettferdighet. Når fagbevegelsen i Norge er del av ETUC og aktivt arbeider for arbeidstakeres interesser på europeisk nivå, viser dette at EU ikke er et redskap for en dominerende nyliberalisme, men en plattform for å sikre felles, progressive verdier og arbeidstakerrettigheter. 

Det samme gjelder SVs søsterpartier i EU. Ingen av disse jobber for at landet deres skal gå ut av EU. De er sosialister og distansere seg både fra nyliberalistisme og nasjonalisme.  De nasjonalistiske holdningen finner du på ytre-høyresida.  I Brussel finner man også EU-motstanden her. Her hører ikke SV hjemme. De bør de gjøre noe med.

En forkortet versjon av dette innlegget er trykt i Nationen.