Klar for debatt om EU i flere hastigheter

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Dette er en kommentar til et innlegg under Ukene røst som Tarjei Skirbekk skrev for et par  uker siden,

Les innlegget av Tarjei Skirbekk :

EU i flere hastigheter – hva betyr det for Norge? 

Avstanden mellom det EU er i ferd med å bli, og det Norge forholder seg til gjennom EØS, øker nå raskere enn på lenge.

Tarjei Skirbekk setter i Ukens røst for en uke tilbake ord på noe mange har sett konturene av: EU presses til å tenke nytt. Krigen i Ukraina, skjerpet stormaktsrivalisering og et mer uforutsigbart USA gjør at tempo og handlekraft ikke lenger bare er politiske ambisjoner, men nødvendigheter. Det er ikke lenger tilstrekkelig at 27 land skal bli enige om alt dersom resultatet er stillstand.

Det er i dette landskapet ideen om et Europa i flere hastigheter får ny tyngde. Ikke som teori, men som svar på et konkret problem: hvordan sikre fremdrift når enstemmighet bremser. Skirbekk peker på tre modeller. Den første er et Europa der alle beveger seg mot samme mål, men i ulikt tempo. Den andre er et Europa med mer varige forskjeller, der en kjerne går videre mens andre blir liggende utenfor. Den tredje er en mer fleksibel «plukk og velg»-modell. Ambisjonen ligger i den første. Utviklingen peker i retning av den andre.

Det avgjørende poenget er likevel at dette ikke starter nå. Europa er allerede organisert slik. Euro samler en økonomisk kjerne av land med felles valuta og tettere styring. Schengen-avtalen organiserer fri bevegelse på tvers av både EU-land og land utenfor. På forsvarssiden utvikles samarbeidet videre gjennom PESCO, der noen land går lengre og raskere enn andre. Samtidig utgjør EØS-avtalen en egen ytterring: Norge er tett integrert i markedet, men uten medbestemmelse. Det er nettopp her det store skillet går. Mens medlemslandene deltar i et Europa med ulike hastigheter, står Norge utenfor selve beslutningsrommet selv om vi deltar i EU-samarbeidet med en betyrdlig hastighet.

Det som nå skjer, er at denne fleksibiliteten gjøres til en mer bevisst styringsmodell. En reformlinje fra EU-kommisjonenåpner for at grupper av land kan gå videre dersom enstemmighet ikke oppnås. Ursula von der Leyen har vært tydelig på at EU ikke kan styres i tempoet til det mest tilbakeholdne landet. Sammen med Emmanuel Macron peker hun på behovet for at de grupper av land som vil, må kunne gå videre på egen hånd. På torsdag denne denne uken samles EU-toppene på K for å diskutere nettopp dette.

Spørsmålet er på hvilke områder dette faktisk gjelder. Her er von der Leyen langt mer konkret enn debatten ofte gir inntrykk av. Det er særlig på fem områder hun åpner for at EU kan utvikle seg i ulik takt.

For det første gjelder det kapitalmarkeder og finans. Ambisjonen om en felles kapitalmarkedsunion har lenge stått stille. Nå åpnes det for at en gruppe land kan gå videre med tettere integrasjon, sterkere tilsyn og mer koordinert investeringspolitikk dersom ikke alle blir med.

For det andre gjelder det industri og konkurransekraft. EU ønsker å bygge strategiske verdikjeder og styrke egen industri i møte med USA og Kina. Her er viljen ulik mellom medlemslandene, og det gjør området egnet for differensiert fremdrift.

For det tredje gjelder det forsvar og sikkerhet. Gjennom PESCO og andre initiativer er dette allerede et felt der noen land går foran. Felles anskaffelser, militær mobilitet og økt koordinering utvikles i ulikt tempo.

For det fjerde gjelder det energi og klima. Ulike nasjonale interesser gjør at tempoet i omstillingen varierer, samtidig som behovet for felles løsninger er stort.

For det femte gjelder det handel og forholdet til Kina. En mer geopolitisk handelspolitikk skaper skillelinjer, og åpner for at noen land kan gå lenger enn andre.

Felles for disse områdene er at de er strategiske, politiske og konfliktfylte.

Det er derfor utviklingen ikke først og fremst handler om tekniske tilpasninger, men om politisk retning. Et mer fleksibelt EU kan i teorien gjøre det lettere å se for seg nye tilknytningsformer. Kanskje til og med en form for medlemskap light, der ikke alle land deltar i alt fra første dag.

Men det som samtidig skjer, er at kjernen blir tydeligere. De områdene som utvikles raskest, er også de som får størst betydning. Å stå utenfor disse vil ikke bety å være mindre integrert, men å være mindre relevant.

For Norge gjør dette situasjonen mer krevende. Vi er tett integrert i det indre markedet gjennom EØS, men de områdene EU nå prioriterer – forsvar, industri, kapital og geopolitikk – ligger i stor grad utenfor avtalen. Dermed øker avstanden mellom å være koblet på regelverket og å være med der beslutningene tas.

Det er fristende å peke på at det finnes områder Norge relativt enkelt kunne gitt fra seg. Ordninger som ESA og EFTA-domstolen er i stor grad tekniske løsninger for å håndheve et regelverk vi allerede følger. Men dette er samtidig selve bærebjelken i EØS-modellen. Det er gjennom disse to organene og reservasjonsretten vi kan hevde at EØS-avtalen er en demokratisk avtale Å gi det opp er ikke en justering, men et systemskifte.

Samtidig er det  ikke er dette som driver motstanden i Norge. Den ligger først og fremst i landbruk, fiskerikvoter og ressurskontroll – områder som berører eierskap og nasjonal styring. Det skaper et paradoks. De institusjonelle ordningene som i praksis binder Norge tettest til EU, er ikke de som mobiliserer motstand. Og de områdene der motstanden er sterkest, er nettopp de der EU i liten grad åpner for fleksibilitet.

Dermed blir spørsmålet ikke bare hva Norge kan gi fra seg, men hva vi er villige til å være med på.

I dette ligger også det kanskje mest utfordrende poenget i Skirbekks analyse. Et Europa i flere hastigheter kan gjøre medlemskap mer fleksibelt i form, men ikke nødvendigvis mindre forpliktende i innhold. Tvert imot kan det gjøre forskjellen mellom å være med og å stå utenfor tydeligere.

Leif Sande