Med bortfallet av vetoretten, vil en viktig brikke være på plass for å gi EU global handlingsevne. Denne brikken henger sammen med det arbeidet som foregår i EU når det gjelder å etablere strategisk autonomi. Det foregår en storstilt satsing på økt forsvarsevne i ulike land. Men det koster, og jo mer en kan gjøre på EU-hold med koordinering, organisering og finansieringer, jo lettere blir byrden for enkeltlandene. Blant andre har Spania tatt til orde for en EU-hær.
Nye takter i EU – Norge trenger en realitetssjekk
📩 Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen
Erik Oddvar Eriksen er professor ved ARENA Senter for europaforskning, UiO.
EU sikter mot global makt, men blir blokkert av enkeltlands veto. Med et aggressivt Russland, et upålitelig USA og et vingestekket NATO, er spørsmålet om Europas enhet og handlingsevne blitt akutt.
Mange, inkludert Europaparlamentet, vil ha bort vetoretten. Et mulighetsvindu har åpnet seg. Viktor Orban er borte, og for tiden er Slovakias statsminister Robert Fico isolert. Bulgaria har imidlertid nylig valgt en Russland-vennlig regjering.
I denne situasjonen har den tyske utenriksminister Johann Wadephul startet en kampanje for å få bort vetoretten i EU. Sammen med Sverige har han allerede tolv land med seg. EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen har lenge tatt til orde for det samme. På de fleste områder er det kvalifisert flertall som gjelder i EU – det betyr støtte fra minst 55 prosent av medlemsstatene som representerer minst 65 prosent av EUs befolkning. Dette gjelder ikke i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken. Her må alle være enige for at vedtak kan fattes.
Vetoretten har hindret nødvendige beslutninger og forsinket EUs beslutningsprosess. Ofte har man forstått veto kun som en byråkratisk hindring og en nødvendig konsesjon til nasjonale opponenter. Over tid vil det gå seg til, har vært melodien.
Nå er det imidlertid slik at det ikke bare er nasjonale hensyn som forårsaker bruk av veto, men at man blir truet av makter som Kina og Russland. Noen land kan rett og slett ikke gå med på sanksjoner mot Russland eller Kina, hinter den tyske utenriksministeren om. I det siste har også USA blitt en trussel mot Europeisk integrasjon.
Dette har endret situasjonen for EU. Nå må det hardere lut til. Men hvordan få det til når avskaffing av enstemmighetsregelen krever enstemmighet?
Situasjonen er kritisk, og oppgavene står i kø på det europeiske nivå. Det gjelder ikke bare forsvars- og sikkerhetspolitikk, men også kontroll med tech-gigantene, klimaendringer, konkurranseevne, immigrasjon og trusselen fra ytre høyre. EU har det institusjonelle og organisatoriske apparatet for å håndtere mange problemer, men den globale handlingsevnen er begrenset av vetoretten. Bortfall av den ville gjøre at en koalisjon av land – muligens ledet av Tyskland, Frankrike og Polen – vil kunne blokkere Russland-vennlige staters forsøk på å stoppe sikkerhetspolitiske tiltak fra EU.
Man kan bruke en klausul i Lisboa-traktaten som å tillate at en mindre gruppe av land fordyper integrasjonen mellom seg på spesielle områder. Når konsensus ikke er mulig, kan en kjerne gå videre uten å bli holdt som gissel av de som ikke kan eller ikke vil.
En slik idé om et Europa flere hastigheter er tidligere blitt møtt med resolutt motstand fra nye EU-medlemmer. For hvem vil ikke være i kjernen? Å være utenfor vil bety å bli forbigått og dominert av kjernen. Vi kjenner godt til dette i Norge, men i motsetning til hva som er tilfelle her til lands, ville ikke EU-medlemmer ha noe av å bli annenrangs medlemmer.
Situasjonen er imidlertid dramatisk annerledes i dag. Det er blitt klart at vi nå har å gjøre med en strukturell sårbarhet som kan utnyttes av fiendtlige aktører. Mye står på spill for den orden Europa har utviklet etter 1945. De politiske realiteter har endret seg. Berlin ber EU om å bli voksen og etablere en kollektiv vilje – til å overleve rett og slett. Retorikken er hard: Man må samle seg før det er for seint. Man har valget mellom å bli enige om å avskaffe enstemmighetsprinsippet frivillig eller å bli tvunget til det.
Uansett er EU blitt stadig viktigere sikkerhetspolitisk aktør. Dette får store konsekvenser for Norge, som i sikkerhetsspørsmål bare har Nato å lene seg på. EØS-avtalen, som allerede er i alvorlig skvis på grunn av utviklingen i EU, har ingenting å tilby her. Man forundres over at lederskapet i de store partiene ikke har vist større evne til realitetssjekk og nyorientering.
Artikkelen ble først publisert i Dagsavisen
Tags :
