EU vil styrke (ELA) det europeiske arbeidsmarkedsbyrået

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Et sterkere ELA er ikke maktoverføring – det er nødvendig håndheving

Arbeidslivet i Europa er blitt grensekryssende. Reglene er det også. Likevel håndheves de fortsatt stykkevis og delt, nasjon for nasjon. Resultatet er et arbeidsmarked der useriøse aktører kan utnytte hull mellom regelverk, tilsyn og ansvar. Det er dette gapet Europakommisjonen nå forsøker å tette når den varsler revisjon av forordningen om Det europeiske arbeidsmarkedsbyrået (ELA).

ELA ble opprettet i 2019 for å støtte medlemsstatene i håndhevingen av EU-regler om arbeidsmobilitet og trygdekoordinering. Evalueringen Kommisjonen la frem våren 2025 viser at byrået har styrket samarbeidet mellom nasjonale myndigheter, men også at mandatet er for svakt til å møte dagens utfordringer. Mer komplekse ansettelsesformer, plattformarbeid, økt bruk av arbeidskraft fra land utenfor EU og vedvarende arbeidslivskriminalitet krever bedre samordning enn i dag.

Kommisjonen skisserer tre alternativer: å la alt være som før, å gjøre en målrettet revisjon av ELA-forordningen, eller å gå for en mer omfattende styrking av byråets mandat. I realiteten er det kun de to siste som svarer på problemene som er identifisert. Å late som om dagens ordning er tilstrekkelig, er å akseptere fortsatt fragmentert håndheving og ulikt vern av arbeidstakere.

Kjernen i forslaget er ikke å gi ELA beslutningsmyndighet over medlemsstatene, men å gjøre byrået bedre i stand til å koordinere felles inspeksjoner, dele informasjon, bruke data på en effektiv måte og sikre at både arbeidstakere og arbeidsgivere faktisk forstår hvilke regler som gjelder. Når arbeidsmarkedet er grenseløst, må også håndhevingen være det – i hvert fall i samarbeidsform.

For Norge er dette høyst relevant. ELA-forordningen er innlemmet i EØS-avtalen og trådte i kraft for Norges del 1. juni 2025. Stortinget har understreket at ELA ikke har selvstendig myndighet til å fatte vedtak med virkning for medlemsstatene, og at forordningen ikke innebærer suverenitetsavståelse. Det endrer ikke det faktum at Norge er avhengig av effektivt europeisk samarbeid for å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Tvert imot: Et svakere ELA rammer særlig land som Norge, som står utenfor EUs beslutningsorganer, men fullt ut innenfor det indre arbeidsmarkedet. Når reglene håndheves ulikt, taper seriøse aktører – og arbeidstakere med svakest vern.

Debatten om ELA bør derfor ikke reduseres til et spørsmål om «mer EU». Den handler om noe mer grunnleggende: om Europa – og Norge – skal ha et arbeidsmarked der reglene gjelder i praksis, ikke bare på papiret. Et sterkere ELA er ikke et problem. Det er en forutsetning.

Leif Sande