EU vil ta i bruk sin egen artikkel 5. Her kan Norge havne utenfor.

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet. Det var hovedbudskapet da EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen talte under Munich Security Conference.

I sentrum sto en bestemmelse som lenge har levd i skyggen av NATO: artikkel 42.7 i Treaty on European Union – EUs gjensidige forsvarsklausul.

Von der Leyen sa at den må «bringes til live». Ikke omskrives eller erstatte NATO. Men utvikles til en reelt  fungerende  del av Europas sikkerhetsarkitektur.

Det reiser med en gang spørsmålet: Hva er egentlig forskjellen mellom EUs artikkel 42.7 og NATOs artikkel 5?

Historisk bruk av bestemmelsene

NATOs artikkel 5 er blitt formelt aktivert én gang – etter terrorangrepene imot USA 11. september 2001, som dannet grunnlaget for alliansens operasjoner i Afghanistan.

EUs artikkel 42.7 har også kun blitt påberopt én gang, da av Frankrike etter terrorangrepene i Paris i 2015, hvor støtten fra øvrige medlemsland ble organisert gjennom bilaterale ordninger og ikke som en felles EU-ledet militæroperasjon.

NATO – Aktivering av artikkel 5

NATO artikkel 5 slår fast at et væpnet angrep mot én alliert skal betraktes som et angrep mot alle. Men ingen reaksjoner skjer automatisk.

Før artikkel 5 kan aktiveres, må Det nordatlantiske råd, alliansens øverste politiske organ, ved enstemmighet fastslå at vilkårene for bruk er oppfylt. Rådet består av medlemslandenes representanter (ambassadører, ministre eller statsledere avhengig av nivå). Det er et politisk råd, og ikke et militært. Før beslutningen er fattet, finnes ingen aktivering.

Når beslutningen først er tatt, går NATO over i en integrert og operativ modus med en permanent kommandokjede, forhåndsplanlagt beredskap og klare styrkedisponeringer. Men før dette skjer, er NATO avhengig av politisk enighet.

EU – Aktivering av artikkel 42.7

Målet med artikkel 42.7 i EU-traktaten er det samme, men fremgangsmåten er annerledes. Den slår fast at dersom en medlemsstat utsettes for væpnet angrep, skal de øvrige medlemsstatene gi hjelp og bistand «med alle midler de har til rådighet». Her kreves ingen kollektiv konstatering, og det er den angrepne staten som selv aktiverer klausulen.

Bestemmelsen er traktatfestet, og forpliktelsen oppstår direkte mellom medlemsstatene. Endringer av bestemmelsen krever enstemmighet og nasjonal ratifikasjon i alle EU-land. Men EU har ikke NATOs integrerte militære struktur.

NATO er en mellomstatlig militærallianse som krever politisk enighet før kollektiv handling. EU er en rettslig og politisk union der forpliktelsen følger direkte av traktaten når den påberopes. I EU ligger forpliktelsen allerede i traktaten.

Det er denne konstruksjonen von der Leyen nå ønsker å gi mer praktisk innhold.

Hvordan kan forskjellen slå ut i en krigssituasjon?

Forskjellen mellom NATO artikkel 5 og artikkel 42.7 i Treaty on European Union ligger i selve beslutningsmekanismen – og det kan få betydning under press.

I NATO må Det nordatlantiske råd ved konsensus konstatere at artikkel 5 skal aktiveres. Det betyr at alle medlemsland må være enige. Dersom ett land – for eksempel Ungarn eller et annet medlemsland – protesterer eller nekter å samtykke, kan det i praksis hindre formell aktivering. Før beslutningen er tatt, foreligger ingen kollektiv militær forpliktelse.

I EU er mekanismen annerledes. Dersom et medlemsland blir angrepet og påberoper seg artikkel 42.7, oppstår forpliktelsen direkte mellom medlemsstatene. Det kreves ingen felles avstemning eller kollektiv konstatering. Ett land kan ikke stoppe de øvrige fra å oppfylle sine traktatforpliktelser. Et medlemsland kan i verste fall velge å ikke bidra selv – men det kan ikke blokkere at andre gjør det.

Man kan tenke seg et russisk angrep på Skandinavia. Ungarn nekter å aktivere artikkel 5. Her har de veto, noe de ikke har når det gjelder artikkel 42.7 i EU. NATO sliter med å finne konsensus. Alle EU-land derimot må trø til og bistå de skandinaviske landene, minus Norge, da vi ikke er medlemmer i EU. Kan dette være en konsekvens av det norske utenforskapet? I alle fall kan det det, teoretisk.

En dreining – ikke et brudd

Von der Leyens budskap i München var ikke et brudd med NATO. Det var heller ikke en europeisk løsrivelse fra USA. Det var en erkjennelse av at sikkerhet i økende grad må bæres av Europa selv.Og at nå som det skal bruke så enorme summer på forsvar må man finne måter å bruke disse pengene på slik at de skal komme EU landene til gode.  Det handler om å styrke den europeiske forsvarsindustrien, samordne anskaffelser, øke produksjonskapasiteten og skape bedre koordinering innen luftvern, ammunisjon, romkapasiteter og etterretning. Spørsmålet fremover er ikke om Europa skal ta større ansvar. Spørsmålet er hvor raskt og hvor langt denne dreiningen vil gå – og hvilke institusjonelle konsekvenser den vil få.