Europa er den egentlige fienden !

📩 Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

👉 Bli medlem i Retning EU

Av Torbjørn Lindseth.

6 juni 1944 gikk en militær styrke av allierte i land i Normandie i Frankrike. Nazistenes militære og politiske mareritt skulle avvikles en gang for alle. De militære tapene under denne operasjonen er regnet til rundt 230 000 (døde, sårende og fanger) for de vest-allierte, mens det tyske Wehrmacht tapte mellom 200– til 400 000 soldater. Nærmere 3000 norske soldater og offiserer deltok til sjøs, i luften og på land under denne operasjonen. Totalt 52 norske soldater og sjøfolk mistet livet.

Hvem ville trodd at det 82 år senere, under jubileet for denne begivenheten, skulle det stå en offisiell representant for USA på en talerstol i Normandie og misbruke denne anledningen til å forsøke å rive opp det verdigrunnlaget som denne militære operasjonen var et uttrykk for.

Kampen mot nazismen var ikke bare en militær foreteelse, den militære delen av denne kampen var bare en erkjennelse av at frihet fra nazismens jernhæl bare kunne oppnås med militære midler.

Etter krigen: Institusjonene som skulle sikre freden

Etter nazistenes kapitulasjon fortsatte derfor det politiske arbeidet med å stabilisere Europa, samt å etablere mekanismer som skulle forhindre at noe slikt kunne skje igjen i framtiden.

Eksempler på dette er: De forente nasjoner (FN) er en global internasjonal organisasjon etablert 24. oktober 1945 for å forhindre fremtidige kriger. USA spilte den gang en nøkkelrolle i opprettelsen av FN.

Kull- og stålunionen – starten på dagens EU

Senere kom Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) eller Kull- og stålunionen i 1952. Bakgrunnen var at kull og stål, som var viktige strategiske varer den gangen, ikke skulle monopoliseres av enkelte stormakter. Slike varer måtte forvaltes av overnasjonale organer, og spillereglene måtte være overnasjonale. Unionen var en forløper til det som senere har utviklet seg til EU, som i dag har 27 medlemsland, og flere banker på døra.

Denne unionen av demokratiske land gir ikke bare en rekke «stordriftsfordeler,» men den stiller krav til etterlevelse av spilleregler og demokratiske og sosiale rettigheter for sine 450< mill. innbyggere (USA har 349< mill. Russland 143> mill.).

Hvorfor EU utfordrer autoritære regimer

Det er denne unionen Trump-regimet hater som pesten, sannsynligvis mer enn noe annet, og det var dette som kom til uttrykk i Normandie da USA’s «krigsminister» gikk på talerstolen og forsøkte å så angst og splittelse i Europa. For de som ikke fikk dette med seg, denne mannen med denne spesielle tittelen (som ingen statsborgere av USA har innehatt før) skulle hedre de falne under landgangen i Normandie og den senere seieren over Nazi-Tyskland, han presterte å begynne å snakke om ideologier som kom i land i strendene i europeiske land.

Ideologier kommer ikke i båter

Nei, herr «krigsminister,» ideologi kommer ikke i båter, de spres fra talerstoler og via massemedia. Det er mennesker som kommer i båter.

Vi kjenner igjen tonen fra både president og visepresident, det handler ikke bare om den mangelen på folkeskikk som det innebærer å forsøke å blande seg inn i andre lands saker, men det ligger en politikk bak dette. Vi kjenner metoden fra nettopp det regimet som ble nedkjempet under og etter landgangen i Normandie.

Vi kjenner igjen hat-retorikken, rasismen og fiendtlighetene mot andre folk og kulturer. «Europa må bli slik som Trump og MAGA- regimet forsøker å omforme USA til å bli!»

«Bort med demokratiske spilleregler, institusjonelle kontrollmekanismer, – bort med det regelstyrte samfunn, – bort med ytring og organisasjonsfrihet, inn med den «sterke mann!»

Europa under press fra både øst og vest

Selv forventer jeg at disse angrepene mot Europa skal bli betydelig hardere og mer dramatiske etter hvert, dette handler bare om timing. Det er bare det faktum at både USA og de fleste landene i Europa er allierte i NATO, som gjør det vanskelig for Trump-regimet å angripe Europa mer drastisk. I tillegg er opinionen i USA tradisjonelt mer pro-europeisk enn de er pro-russisk.

Den europeiske modellen som felles fiende

Som om ikke dette var nok, så er også samtidig Europa hovedfienden til Putin-regimet, de hater det som pesten. Det som forener Trump og Putin i sine fiendtlige holdninger til Europa, er den europeiske modellen, den står i veien for de autoritære og eneveldige systemene som de selv står for. Eksempler på at noe demokratisk fungerer bedre enn deres egne autoritære modeller er farlige for dem.

Kina er tradisjonelt mer pragmatisk og langsiktig i sin utenrikspolitikk, men det er ingen grunn til å tro at regimet i Kina er spesielt begeistret for den modellen som EU representerer.

Hvem vil forsvare demokratiet?

Spørsmålet blir derfor; hvem vil stille opp for å forsvarere de demokratiske verdiene hvis EU og den demokratiske modellen kommer under angrep? EU er derfor nå i ferd med å inngå forskjellige typer økonomiske, politiske og militære allianser med andre demokratiske land rundt i verden, som Canada, Mexico, Australia, New Zealand, Japan, Sør-Korea m.fl.

Hva med Norge?

Så hva med Norge?

I denne situasjonen er det ikke tiden for oss å først og fremst stille spørsmål om hva EU kan gjøre for Norge? – det spørsmålet kan komme på bordet under forhandlinger om medlemskap. Norges forhold til EU handler ikke først og fremst om fiskekvoter eller eksport/import- kabler o.l. (slike spørsmål blir vi enige om underveis). Norges forhold til EU handler om hva slags verdensorden og hva slags verdier som vil gå seirende ut av den utviklingen vi ser i verden nå.

Et spørsmål Norge bør stille seg

Nå handler det om å forsvare de demokratiske verdiene i den verdensordenen vi kjenner i dag. Da er det både uklokt og pinlig å stå på utsiden.

Det spørsmålet Norge bør stille nå, er:

«Hva kan Norge gjøre for å støtte EU?»