Det er et oppsiktsvekkende forslag, men føyer seg godt inn i dagens debatt om å gå i ulike spor. Ikke minst fordi det i realiteten innebærer å bygge en ny europeisk sikkerhetsstruktur ved siden av – eller delvis i stedet for – Nato. En slik «Vestunion 2.0» vil kunne gi Europa en mer selvstendig militær evne, men også innebære at EU-land – sammen med nære partnere som Storbritannia og Norge – i større grad forsøker å fylle tomrommet etter USA.

Samtidig treffer analysen et ubehagelig punkt: Europa er i dag strategisk avhengig av USA, men politisk usikker på hvor pålitelig denne garantien er. EU har styrket sin forsvarsdimensjon, men mangler både beslutningskraft og militær slagkraft. Kravet om enstemmighet og fraværet av sentrale militærmakter gjør at EU alene ikke kan bære Europas sikkerhet. Iallfall ikke uten endringer.

Til dette kan det hevdes at Vestunionen er borte for lengst. Det ble formelt nedlagt og har verken materiell, kontor eller folk.

Men det som glemmes er at oppgavene i stor grad eksisterer, men i andre strukturer.

For det første er mange av funksjonene videreført i EU. Gjennom den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken (CSDP) har EU overtatt deler av WEUs rolle innen krisehåndtering, sivile og militære operasjoner og forsvarssamarbeid. Dette er i praksis en institusjonell arv fra WEU, men uten den samme militære tyngden.

For det andre er selve kjernen i WEU – den gjensidige sikkerhetsgarantien – blitt absorbert andre steder. I EU finnes den i Lisboa-traktatens artikkel 42.7, mens den i Nato lever videre som artikkel 5. Det betyr at det mest fundamentale elementet i WEU ikke er borte, men integrert i dagens sikkerhetsarkitektur.

For det tredje lever ideen videre politisk, i form av «koalisjoner av villige». Europeiske land samarbeider allerede utenfor EUs formelle rammer når situasjonen krever det – enten det gjelder Ukraina eller andre kriser. Det er nettopp denne praksisen Bildt ønsker å gi en tydeligere institusjonell ramme.

Dermed blir konklusjonen en annen enn den ofte fremstilles: WEU finnes ikke lenger som organisasjon, men det som skal til god å gjenreise den er der.

Spørsmålet er om løsningen er å gjenreise en gammel modell – eller å videreutvikle de strukturene som allerede finnes.

En ny Vestunion kan gi handlekraft og fleksibilitet. Men den kan også føre til økt fragmentering, der ulike grupper av land beveger seg i forskjellige retninger. Risikoen er at Europa får flere parallelle sikkerhetssystemer – ikke ett samlet. Men det er utfordringen med hele debatten om at land skal gå sammen i ulike spor. Ikke bare på sikkerhetssiden.

Uansett valg er én ting klart: Europa står ved et strategisk veiskille.