EU kvitter seg med Russisk gass. At vi tørr å stå utenfor EU.

Den 3. desember 2025 ble det meldt at EU har bestemt at russisk gass skal være ute av markedet senest høsten 2027.

EUs beslutning om å fase ut russisk gass fremstilles i Norge som en kjempemulighet for norsk gasseksport. Men bildet er langt mer komplekst. Europa er i ferd med å bygge en ny energipolitikk, en ny industripolitikk, en ny sikkerhetspolitikk og et nytt klimapolitisk rammeverk. Norge leverer energi til Europa, men vi står utenfor alle de rommene der disse beslutningene tas.

Det som skjer nå, er ikke en teknisk justering av gassmarkedet, men en geopolitisk maktforskyvning. Og mens Norge diskuterer om vi får solgt litt mer gass, omformes Europa i et tempo som setter vår posisjon under press.

USA rykker inn som Europas foretrukne gasspartner

Utfasing av russisk gass innebærer ikke automatisk at Norge overtar rollen som hovedleverandør. USA har tatt store deler av EUs gassmarked gjennom målrettet geopolitisk arbeid. Allerede i 2018, under handelskonflikten mellom EU og USA, ble gass brukt som et diplomatisk byttemiddel. For å hindre en eskalering av konflikten lovet EU å kjøpe store LNG-volumer fra USA, og EU lovet å bygge terminalkapasitet for å ta imot dem.

Denne utviklingen fortsatte i år. Da EU og USA igjen stod i en handelskonflikt, blant annet knyttet til grønn industripolitikk og teknologisubsidier, gjentok mønsteret seg: EU holdt tilbake mottiltak som svar på skyhøye toller, og ga politiske løfter til USA om å prioritere store LNG-volumer til det europeiske markedet. Fra 2026 rengnes 70% av all LNG til EU å kommer fra USA.

Slik har amerikansk gass blitt en del av EUs sikkerhetspolitikk. Dette er en posisjon Norge ikke kan konkurrere seg inn i gjennom pris eller kvalitet alene.

Norge benytter ikke fordelen vi kunne hatt om vi var på innsiden

Norsk gass er stabil, lavutslipps og politisk trygg. Europa trenger den. Men samtidig må vi erkjenne at Europa nå utvikler sine viktigste energiregler, industriordninger og sikkerhetspolitiske rammeverk uten at Norge er til stede. Der EU bestemmer hvordan gass, hydrogen, CO₂-lagring, industristøtte, energiinfrastruktur og klimapolitikk utformes mindre og mindre i markedet, men i fora der Norge sitter på gangen.

Det gjelder særlig CCS og EUs store industriløft, Net-Zero Industry Act. Her bygges det nå et marked og en regulering for nullutslippsteknologier som blant annet CCS, hydrogen og nye industriinvesteringer. Men Norge er ikke med når strukturen utformes. Vi har gode prosjekter, men ikke den politiske innflytelsen som gir oss en naturlig plass i EUs langsiktige planlegging. For eksempel i saken om hvorvidt CO₂ lagret på norsk sokkel skal «telle» i EUs klimaregnskap.

Et energisystem i stadig endring – og Norges sårbare posisjon

Det er viktig å forstå at EUs energi- og industriregler ikke er statiske. Forordninger som REPowerEU, gassutfasingen og nye industriprioriteringer kan endres dersom de politiske, økonomiske eller sikkerhetspolitiske forutsetningene endrer seg. Skulle krigen i Ukraina ta slutt, er det ikke utenkelig at enkelte EU-land igjen vil ønske billig russisk gass, enten som del av et fredsoppgjør eller for å styrke egen industri. En forordning trenger ikke så lang tid for å kunne endres.

På samme måte kan en ny handelskonflikt med USA føre til at EU øker importen av amerikansk LNG ytterliger, slik de allerede har gjort både i 2018 og 2025. I slike situasjoner er det Norge som står mest utsatt til. Vi er ikke part i de politiske avtalene mellom EU og USA, og vi har ingen innflytelse dersom EU velger å åpne for russisk gass igjen. Når EU justerer spillereglene, er Norge den aktøren som har minst å si, men mest å tape. Det er realpolitikkens natur: De som ikke sitter ved bordet, er ofte på menyen.

Europa bygger systemer Norge blir avhengige av

Mens Norge diskuterer enkeltsaker, bygger EU nye fellesskap: en energiunion, en hydrogenunion, felles strategiske lagre, beredskapsmekanismer, industriprogrammer og et regelverk som knytter energipolitikk til sikkerhetspolitikk. Dette skjer nå, og i et tempo som EU ikke har vist på flere tiår.

Norge samhandler på mange områder, men det er samhandling uten beslutningsmakt. Vi er en leverandør, ikke en premissgiver. EU bygger videre på sin egen industri, sin egen energiinfrastruktur og sine egne forsyningslinjer, og Norge må tilpasse seg utfallet.

Dette er ikke et spørsmål om Norge er ønsket eller ikke. Det er et spørsmål om en struktur hvor medlemsstatene vedtar politikk, og hvor tredjeland – selv nære partnere som Norge – ikke er en del av selve beslutningsmekanismen.

Konsekvensene for Norge blir større enn vi tror. At vi tørr. 

Det nye europeiske systemet vil avgjøre hvor industri investeres, hvor hydrogenrør bygges, hvor CO₂ skal lagres, hvilke energiformer som prioriteres, hvilke teknologier som støttes, og hvilke standarder som gjelder for alt fra utslippsproduksjon til industrielle leveranser.

Norge står utenfor, men avhengigheten av EU øker.

Les denne saken: Europe finally cuts the cord: Russian gas to vanish from EU markets by 2027 – Euromaidan Press