Europeisk fagbevegelse er sterkest når vi er samlet i EU! Kan Norge gå inn i EU som følge av Trump uten folkeavstemning?

Knut Roger Andersen, Internasjonal Rådgiver Delta

Vår tid er preget av en kraftig polarisering med sterke fundamentalistiske grupperinger både på høyre-og venstresiden i Europeisk politikk. Russlands krigføring mot Ukraina stiller oss ovenfor en enda krig på det europeiske kontinent. Et USA med fake-news og konspirasjonsteorier som ny rettesnor utløser handelskriger og et fullstendig uforutsigbart samarbeidsklima over Atlanteren. Amerikansk proteksjonisme og nasjonalisme rammer en hel verden, og det pågår et folkemord på Gaza. Alt skjer på vår generasjons vakt – du og jeg er tidsvitner i vår tid.

I et historisk perspektiv har internasjonal fagbevegelse og fagbevegelsen i Norge vært en av de viktigste pilarer i utviklingen av demokratiet og velferdsstaten. I Norge har norsk fagbevegelse vært en av grunnpilarene i utviklingen av vårt sterke demokrati gjennom  200 år – fra de første fagforeninger fant sted på slutten av 1800-tallet fram til vår tid. I verktøykassen i byggingen av den norske velferdsstat har fagbevegelsen vært selve hovedverktøyet i byggingen av så vel rammeverket, som selve byggingen, utformingen og innholdet i byggverket.

Fagbevegelsen er motvekten til proteksjonismen og nasjonalismen, fagbevegelsen har stått i bresjen for demokratiet og velferden. Nå opplever vi – i vår tid – at demokratiet er på tilbakegang. Flere og flere lever i autokratier hvor den individuelle og kollektive frihet forringes, demokratiet trues og mangfoldet forvitrer. Demokratiet er truet.

Historien har vist at gjennom samarbeid – kollektive løsninger og organisering – lykkes man best. Det er forklaringen på fagforeningene – kollektive grupperingers – suksess som demokratibrikker og velferdsskapere. Samarbeid mellom nasjoner har sikret stabilitet og fred. Etableringen av FN i 1945 og NATO i 1949 er levende eksempler på dette. Etableringen av EF- seinere EU- kom som en direkte konsekvens av 2. verdenskrig, og ønske om et kollektivt ansvar å få våpenproduksjonen under kontroll. I dag framstår EU og NATO som to seriøse internasjonale stabile aktører i en uforutsigbar og polarisert verden og Europa. Mennesker og nasjoner reagerer emosjonelt likt – når det blir uro, man føler seg utrygg og truet – søker man seg til et fellesskap med andre, hvor man finner en kollektiv beskyttelse og et felles vern. Derfor fagorganiserer vi oss som enkeltmennesker- fordi vi ønsker trygghet og et kollektivt forsvar for våre rettigheter som arbeidstager, og derfor søker land til samarbeid med overnasjonale organer og samarbeidsfora.

Hvem hadde trodd at Sverige og Finland for 5 år siden ville bli NATO medlemmer. Sverige med over 200 års nøytralitet er i dag medlem av NATO. Sverige og Finland er i dag medlem av NATO som direkte følge av Putin og Russlands angrepskrig mot Ukraina. Utryggheten i Sverige og Finland tok overhånd, nå har de NATO og er trygge.

Men Sverige, Finland og Danmark har noe mer- de har EU. 3 av 5 nordiske land er nå medlem av både EU og NATO- 2 er utenfor. Island og Norge er med i NATO, men ikke EU. I en økende uforutsigbar tid er det grunnlag for bekymring både på Island og Norge ved å stå utenfor EU. Island har tatt dette på alvor allerede. Der er det økende tilslutning om å søke Islandsk medlemskap i EU. 

Fellesnevneren denne gangen er USA. Trumpadministrasjonen og MAGA-bevegelsen i USA har skapt et annerledes og nytt USA. Fra å være en global verdensmakt med åpen handel og et aktiv utenriks-og sikkerhetspolitikk, er USA blitt nå en mye mer polarisert proteksjonistisk stat. Fra åpne grenser og handel, bygges det nå murer og de går til handelskrig med verden. Vitenskap, forskning og utdanning erstattes med fake-news, konspirasjonsteorier og en persondyrkelse vi ikke har sett siden mellomkrigstiden i Tyskland. Verden er blitt annerledes. Den trofaste aksen over Atlanteren fra USA fra 2. verdenskrig og President Roosevelts ord;»Look to Norway», via Marshallhjelpen og en aktiv utenrikspolitikk er erstattet av «America First» og murer mot Europa.

Dette nye kartet utfordrer oss alle – både stater og organisasjoner. Norsk fagbevegelse må kjenne sin besøkelsestid. Det har rent millioner av liter vann i elva siden både 1972 og 1994, da vi sist hadde folkeavstemning om norsk EU medlemskap. 2 generasjoner som lever i dag, har ikke fått si hva de mener om norsk EU medlemskap. Samtidig er verdenskartet dramatisk endret. Norge står nå i en situasjon hvor vi må klare oss selv i sterkere grad. Økonomisk, sikkerhets-og utenrikspolitisk må vi søke nye allierte. 85% av all vår eksport går til det indre marked i EU, store viktige europeiske stater som Storbritannia, Tyskland og Frankrike er våre nærmeste handelspartnere. Norsk fagbevegelse må stikke fingeren i jorda, og realitetsorientere seg i det nye landskapet.

Norske fagorganiserte har arbeidsplasser som er direkte-indirekte, formelt og uformelt rammet og påvirket av det som skjer i EU. EØS avtalen har vært en suksessfull «pustemaske» for Norge, men det holder ikke lenger. Vi må nærmere EU og Europa. 

Norge har gjennom historien tatt mange viktige standpunkter uten folkeavstemning. Norge ble medlem av FN i 1945 uten noen folkeavstemning. Norge ble medlem av NATO i 1949 uten folkeavstemning. Norge gjennomførte to enorme kostbare OL i 1952 og 1994 uten folkeavstemning.

Må vi ha en folkeavstemning om Norges tilknytning til EU? Kan vi ikke ha tillit til våre folkevalgte at de ivaretar våre interesser, som vi hadde i 1945, 1949 mm i forhold til medlemskap i EU. Det haster nå å komme med i EU med tanke på den utviklingen vi ser i verden. Det var ingen folkeavstemning om Sverige og Finland skulle med i NATO nå- det kom som en følge av Putin. Kan Norge gå inn i EU som følge av Trump uten folkeavstemning? La oss i det minste ta diskusjonen.

Det Norske Arbeiderparti og Høyre er begge Ja til EU partier- og hovedansvaret ligger her. Vi står nå i en meget krevende internasjonal situasjon, hvor det er viktig at de hovedlokomotivene i norsk politikk ser det samme. Det er en glede og et håp at partier som Venstre, MDG og KrF i EU saken ser det samme. Fagbevegelsen må være en aktør som engasjerer seg sterkere i dette.

Den nordiske dimensjon vil for nordisk arbeidsliv se helt annerledes ut med 5 nordiske land som er med i både EU og NATO. Norden vil utgjøre samlet verdens 5. største økonomi, det å koordinere bedre og samordne viktige initiativ innenfor handels-og finanspolitikken vil komme alle fagorganiserte i hele Norden til nytte. Utsatt industri innenfor fisk, landbruk, industri vil få et sterkere beskyttelsesvern ved å stå samlet i Norden med fullt medlemsskap. Et EU medlemskap er tryggere for mange utsatte yrkesgrupper enn bare EØS avtalen- og i en mer uforutsigbar polarisert verden må fagbevegelsen ta dette perspektivet innover seg.

EU framstår i 2025 som en av de få viktige oppegående internasjonale organer. Alt er ikke perfekt med EU, mange utfordringer og problemer, men EU samler mange europeiske land under en felles beskyttelsesparaply som gir økt sikkerhet, bedre forutsigbarhet og mer trygghet enn for de som står utenfor.

Fagbevegelsen søker alltid trygghet for medlemmene – det må vi også gjøre nå!