Europeisk fagbevegelse i et endret politisk landskap

Kronikk av Erlend Hansen, politisk rådgiver i IndustriAll European Trade Union.

Fagbevegelsen har vært avgjørende for å sikre arbeidstakerrettigheter og velferdsordninger i Europa. Gjennom trepartssamarbeid og sosial dialog i Brussel har vi kjempet frem en rekke viktige avtaler og direktiver. Spesielt i årene Jacques Delors var kommisjonspresident (1985-1995), var fremskrittene betydelige. Delors var fransk sosialdemokrat og en rekke regjeringer i Europa sluttet opp om hans politiske linje. EU sin arbeidslivpolitikk ble utvidet fra kun å sikre fri bevegelighet over landegrensene til også å fremme høye standarder uten diskriminering av utsatte grupper. Partene i arbeidslivet fikk gjennom Maastrichttraktaten i 1992 en ny rolle ved at de kunne fremforhandle rammeavtaler som ble omgjort til direktiver av de formelle lovgiverne.

Utviklingen har gått i klart positiv retning siden Delors-epoken. EU har for eksempel vedtatt direktiver som regulerer:

• Småbarnspermisjoner
• Arbeidstid
• Deltidsarbeid
• Balanse mellom arbeid og fritid
• Innsyn i kvinnelønn
• Midlertidige ansettelser
• Innleie
• Plattformsarbeid
• Utstasjonering
• Europeiske samarbeidsutvalg i konserner

En sterkere sosial dimensjon var nødvendig ved innføringen av euroen, utvidelsen av EU østover, finanskrisen og i nyere tid pandemien. EU sin politikk har via EØS-avtalen ført til bedring av rettighetene også for norske arbeidstakere, selv om det alltid kan påpekes enkelte mangler. Slik er det jo også med regulering av arbeidsmarkedet i individuelle stater. Ingen kan påstå at ting er perfekt i europeiske land som står utenfor unionen. 

Mens den norske regjeringen gjør sitt beste for å påvirke EU fra utsiden, har norsk fagbevegelse samme muligheter til innflytelse som søsterorganisasjoner i medlemslandene. LO, YS og UNIO jobber aktivt innenfor ETUC for å fremme norske og nordiske synspunkter. Forbundene, også NITO og TEKNA, er aktive innenfor bransjeføderasjoner som den jeg er ansatt i, industriAll European Trade Union. 

Globalt er EU i front når det gjelder rettigheter for de ansatte. På 2020-tallet gjelder det for eksempel regulering av kunstig intelligens, digitalisering og databeskyttelse (GDPR). Et annet felt er krav til multinasjonale selskaper om samfunnsansvar, menneskerettigheter, miljø. Nye direktiver, med forkortelser som CSRD og CSDDD, er dessverre i ferd med å bli litt utvannet, nesten før de har trådt i kraft.  Dette er negativt, noe fagbevegelsen ikke nøler med å påpeke. Utvanningen av disse direktivene kan komme til å bli vedtatt i EU-parlamentet av den nye majoriteten bestående av sentrum-høyre (EPP) og de tre, mindre grupperingene på ytre høyre. Sosialdemokratene og de Grønne er EU-vennlige, men må sette visse grenser for hvilke kompromisser de kan gå med på. Uansett utfall, kan man være sikre på at rettighetene i EU vil være på et helt annet nivå enn i USA, Kina osv. 

Vi har registrert et skifte i konservativ retning i flere sentrale medlemsland som Italia, Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland og Tsjekkia i de seneste valgene. Denne tendensen vanskeliggjør forhandlinger om progressive direktiver i trilogen. I Storbritannia vant Labour en kjempeseier i 2024, men det skjedde som kjent etter at Brexit hadde blitt en realitet. Klimaet er derfor ikke det beste i denne femårsperioden for å revidere allerede vedtatt lovverk. 

Generelt virker det mer opportunt å kreve nye direktiver innenfor felt hvor EU har lovgivningsmyndighet, men hvor det trengs å komme à jour med utviklingen. Eksempler på slike er krav til underleverandører («subcontracting»), rettferdig omstilling («just transition»), ledelse ved algoritmer og psykososialt arbeidsmiljø. 

Fagbevegelsen i Europa krever at det innføres sosiale betingelser når bedrifter mottar offentlig støtte for å hindre at støtten finansierer aksjeutbytte til eierne eller i verste fall utflagging. Videre må det unngås at skattebetalernes penger finansierer sosial dumping gjennom offentlige innkjøp. Diskusjonen om å handle europeisk blir stadig mer sentral, blant annet som er svar på amerikansk proteksjonisme. En revisjon av direktivet om offentlige innkjøp av 2014 pågår nå. 

Den EU-kommisjonen har nettopp presentert sitt arbeidsprogram for 2026. Blant målene i programmet er ordentlige arbeidsvilkår, høye standarder for arbejdsmiljø, etterutdannelse, og en rettferdig grønn og teknologisk omstilling. Den rumenske kommissæren, Roxana Mîntzatu, vil publisere et veikart for kvalitetsjobber,  en ny handlingsplan for den sosiale søyle samt en pakke med forslag for å fremme anstendig mobilitet av arbeidstakere. Det vil etter hvert vise seg hvilke konkrete direktiver som blir foreslått. Ambisjonsnivået kan bli begrenset til hva som er realistisk i lys av den nevnte høyredreiningen hos makthaverne. 

Fagbevegelsen i Europa må manøvere i et tildels ukjent farvann i denne perioden som går frem til 2029. Man vil søke allianser der det er hensiktsmessig, med arbeidsgiverne, politiske partier og idealistiske organisasjoner som deler noe av vårt verdigrunnlag. Toget for et mer sosialt og rettferdig Europa går videre, men ikke uten midlertidige stopp eller sidespor. Ved neste Europavalg er det viktig at arbeidsfolk slutter opp om progressive partier, og ikke de EU-skeptiske på ytre høyre.

Norge valgte en Europavennlig regjering og stortingsflertall tidligere i høst. Men i vårt lille land er det et merkelig fenomen at ytre venstre er imot EU, både i politikken og fagbevegelsen. Jeg kaller det ikke solidaritet, snarere det motsatte. En ny utvidelse av EU østover kommer selv om prosessen tar tid. Før det hadde jeg gjerne sett en utvidelse nordover. Hvis ikke, vil Norge bli ytterligere marginalisert og fremstå som et tredjeland sett fra Brussel.