EUs ferro-beslutning er en påminnelse om at EØS-avtalen har vesentlige begrensninger.

I Dagens Næringsliv skriver Tarjei Bekkedal, professor ved Senter for europarett, Universitetet i Oslo, at «det er ikke EU som bryter EØS-avtalen – det er Norge». Han mener det norske ordskiftet har havnet på villspor når politikere og næringsliv reagerer på EUs beskyttelsestiltak, særlig innen metallindustrien. Flere hevder nå at EU «bryter avtalen». Bekkedals poeng er at dette er feil – og at Norge selv står i fare for å undergrave avtalens prinsipper.

Forfatterens hovedargument er enkelt: EØS bygger på fri flyt av varer og like konkurransevilkår. Norge får allerede en særfordel ved å stå utenfor EUs tollunion og samtidig selge tollfritt inn på EUs indre marked. Når EU vurderer beskyttelsestiltak globalt, er det derfor ikke automatikk i at Norge skal skjermes. Og dersom Norge svarer med egne mottiltak eller særregler, er det faktisk vi som beveger oss bort fra EØS-logikken – ikke EU.

Det er et viktig poeng. EØS er ikke en verktøykasse der Norge kan plukke ut de delene som tjener oss best og avvise resten. Skal avtalen fungere, må begge parter respektere dens struktur. Her setter Bekkedal fingeren på et voksende problem i norsk debatt: det forventes ofte at EU skal ta hensyn fordi Norge «er nesten medlem». Men EØS-avtalen gir ikke adgang til særbehandling – den gir adgang til et regelverk.

Samtidig er det forståelig at reaksjonene er sterke fra industri og fagmiljøer som rammes. Når arbeidsplasser settes i spill, når markedsadganger innsnevres over natten og når store industribedrifter opplever usikkerhet, vil debatten naturlig nok handle om konsekvensene. Her treffer Bekkedals innlegg mindre. Han undervurderer hvor dramatisk slike tiltak faktisk kan slå inn i en norsk økonomi som er svært avhengig av eksport til nettopp EU.

Det er også verdt å erkjenne at EU – i en tid med økende proteksjonisme, geopolitiske press og industripolitikk – faktisk beveger seg i retning av tiltak som utfordrer land utenfor unionen. «Buy European», klimarelaterte avgifter, sikkerhetspolitiske prioriteringer og datasuverenitet er alle eksempler på politikk der EU i større grad premierer medlemskap. Det er ikke nødvendigvis brudd på EØS-avtalen, men det er en realitet som Norge må forholde seg til.

Der Bekkedal har helt rett, er at Norge ikke løser noe som helst med å peke på avtalebrudd som ikke foreligger.Det skaper falske forventninger hjemme og svekker forståelsen av hvilke forpliktelser EØS faktisk innebærer. Men den andre halvparten av bildet – hvordan Norge skal beskytte egen industri i en verden der EU bruker stadig mer aktiv industripolitikk – det er en viktig debatt. .

Til syvende og sist reiser innlegget et viktig spørsmål:
Hvordan skal Norge posisjonere seg i en handelspolitisk virkelighet der EU prioriterer sine egne – og vi samtidig står utenfor beslutningsrommet?

Jeg kan ikke se andre utveier enn at vi inngår i et enda tettere samarbeid og blir medlemmer.

Foto: Eva Dobos, UiO

Kilde: Det er ikke EU som bryter EØS-avtalen, det er Norge | DN