Finnene i streik. Viser hvor ulik den nordiske arbeidslivsmodellen er.

Den pågående arbeidskonflikten i Finland har vakt betydelig oppmerksomhet, ikke bare på grunn av omfanget, men også fordi den belyser klare forskjeller mellom det finske og norske arbeidslivssystemet både når det gjelder streikerett, sympatiaksjoner og lønnsdannelse. Den finske regjeringens mål er å liberalisere arbeidslivet og plukke faglige retter fra fagbevegelsen. Papirindustrien har for eksempel nylig mistet sin landsomfattende overenskomst.

I flere måneder har finske fagforeninger i ulike sektorer – fra politi til luftfart – gått ut i koordinerte og gjentatte streiker mot regjeringens arbeidslivsreformer. Dette hadde vært utenkelig i Norge – ikke bare i praksis, men også juridisk.

I Finland har fagbevegelsen brukt en strategi med tidsavgrensede, gjentatte streiker. Ulike yrkesgrupper har gått ut i streik i bølger, med pauser mellom, uten å avslutte konflikten formelt. Denne typen «av-og-på-streik» har vært sentral i den finske motstanden mot regjeringens innstramminger.

I Norge ville denne taktikken vært ulovlig. Arbeidsretten har fastslått at man ikke kan avslutte en streik midlertidig og deretter gjenoppta den uten ny mekling og varsling.  Den norske modellen krever klarhet: enten er konflikten i gang – eller den er ikke. Og i Norge kan regjeringen gripe inn med tvungen lønnsnemnd dersom den blir for brysom. Det er et virkemiddel som ikke finnes i Finland. I stedet bygger systemet på forhåndsavtaler om arbeid under konflikt,  samt at fagforeningene frivillig unntar kritisk personell fra streik. Dersom liv og helse trues, må finske myndigheter bruke arbeidsretten eller politisk press, men de har ikke et juridisk verktøy til å stanse streiken umiddelbart slik vi har i Norge.

Politiske streiker:

I Norge er politiske streiker lovlige, men sterkt begrenset. De må være kortvarige – typisk ikke over 2 timer, og må handle om overordnede samfunnsspørsmål, ikke lønns- eller arbeidsvilkår. Mange arbeidsgivere  hevder at slike streiker i praksis er et skalkeskjul for faglige krav, og Arbeidsretten har tendert til å slå ned på slike streiker når de har vart for lenge.

I Finland er det i dag videre adgang til å gjennomføre politiske streiker, også av flere dagers varighet. Dette har gjort dem til et effektivt kampmiddel i protester mot myndighetenes politikk. Men den finske regjeringen ønsker nå å begrense denne retten kraftig, blant annet ved å sette en øvre grense på én dag. De vil også straffe brudd.

Sympatiaksjoner:

Norge har rett til å bruke sympatiaksjoner (støttestreiker), så lenge den opprinnelige konflikten er lovlig. Det er lov å streike fullt og over tid, til støtte for en annen gruppe arbeidstakere – selv om man ikke selv er i konflikt. Sympatiaksjoner er et viktig redskap for solidaritet på tvers av bransjer og ofte avgjørende når det skal opprettes tariffavtale i nye bedrifter.

I Finland har fagbevegelsen også hatt denne muligheten, og har brukt den bredt i årets protester. Men myndighetene ønsker nå å stramme kraftig inn, blant annet ved å begrense hvem som kan streike i sympati , hvor lenge og i hvilke situasjoner.

Frontfagsmodellen

En kjerne i den finske konflikten er regjeringens forslag om å binde lønnsveksten i hele økonomien til det som avtales i eksportindustrien. I seg selv er dette ikke radikalt. Norge har i mange tiår hatt den såkalte frontfagsmodellen, hvor konkurranseutsatt sektor (industrien – forhandler først, og resultatet brukes som norm for andre tariffområder, inkludert offentlig sektor.

Men forskjellen er vesentlig. I Norge skjer dette gjennom frivillig koordinering, tillit og trepartssamarbeid. I Finland forsøker regjeringen å gjøre eksportsektorens lønnsramme juridisk bindende – enten gjennom lov, eller ved å instruere meklingsinstanser og begrense fagforeningenes mulighet til å avtale høyere tillegg. Dette oppfattes som et angrep på forhandlingsretten, og har vært en årsak til  konflikten.

Avslutning 

Den norske modellen gir mindre streikerett enn den finske. Både ved at vi praktiserer tvungen lønnsnemnd og ikke tillater «av og på streiker» Når det gjelder sympatistreiker har vi hatt samme system, men det er ett av de  vrkemidlen finske myndigheter vil ta fra fagbevegelsen. Politiske streiker likeså. Nå vil myndighetene innskrenke disse til maks en dag som riktig nok er langt mer enn det vi har.  De vil også innføre en modelle som ligner på frontfaget, bare med den forskjell at der hvor vårt frontfag hviler på enighet mellom partene, så ønsker de et myndighetsregulert frontfag slik at når forhandlingene i eksportindustrien er ferdig så skal rammen som oppnås der, være bindene for de som kommer etter.  Fortsatt vil finnene opprettholde Ghent-systemet. Dette sikrer de fortsatt en organisasjonsgrad på rund 60% og en tariffdekning på over 80%.  Dette er noe vi bere kan drømme om.