Kronikk: Fiskerinasjonen Norge i endring – er det på tide å ta EU-debatten på alvor igjen?

Norge er en sjømatstormakt. Vi har verdensledende kompetanse, en relativt moderne fiskeflåte og råvarer som etterspørres over hele verden. Men vi står også i et krysspress – mellom «suveren» ressursforvaltning og økende krav fra vår viktigste handelspartner: EU.

Jeg mener det er på tide å stille det store spørsmålet igjen: Er det fortsatt klokt å stå utenfor?

Et forhold i ubalanse

Fiskeri er unntatt EØS-avtalen, men Norge deler 90% av våre fiskebestander med EU og landene rundt oss. Det betyr at vi forhandler med EU om kvoter og adgang til hverandres soner gjennom bilaterale avtaler hvert eneste år. Dette samarbeidet er ikke friksjonsfritt. EU-parlamentet har kritisert Norge for å være lite samarbeidsvillig, særlig i spørsmål om makrell og torsk i Svalbardsonen. Enkelte EU-land har til og med antydet at markedsadgang for norsk fisk kan kobles til kvotetilgang – et dramatisk skifte i retorikk. I tillegg har EUs delegasjon i internasjonale fiskeriforhandlinger etter Brexit gått mer bort fra internasjonalt vedtatte fordelingskriterier og utfordret sonetilhørighetsprinsippet som det viktigste fordelingskriteriet.
Samtidig går 60 prosent av vår sjømateksport til EU. Vi er helt avhengige av dette markedet, men har ingen stemme når forhandlingskrav og reglene utformes. Det er en skjevhet vi må tørre å snakke om.

Grønn omstilling – på EUs premisser

EU har vedtatt omfattende klimapolitikk bl.a. gjennom «Fit for 55»-pakken. Maritim sektor er allerede inkludert i EUs kvotehandelssystem og vil få like vilkår som sine Europeiske konkurrenter. Det gjelder ikke fiskeflåten. Det er mildt sagt krevende å være en konkurranseutsatt næring i ikke-kvotepliktig sektor når våre naboer og viktigste handelspartnere fisker i de samme havområdene og selger til de samme markedene med lav eller ingen CO2-avgift, mens norske fiskere får et påslag i pumpeprisen på nærmere 8 kroner literen frem mot 2030.
En felles europeisk regulering kan gi mer like konkurransevilkår og bidra til grønn omstilling. Men det forutsetter at vi har innflytelse. I dag har vi det ikke.

Island vurderer EU – hva med oss?

Island, som også er en stor fiskerinasjon, snakker nå åpent om en folkeavstemning om EU-medlemskap innen 2027. Hvis Island går inn, står Norge igjen som det eneste nordiske landet utenfor. Det vil svekke vår forhandlingsposisjon og gjøre oss enda mer isolert i europeisk sammenheng. Historisk har fiskerinæringen vært en tydelig motstander av norsk EU-medlemskap, særlig under folkeavstemningen i 1994. Den gang var det frykten for å miste nasjonal kontroll over fiskeressursene og en dårlig avtale for pelagiske fiskerier som veide tyngst. Selv om dette var et forståelig standpunkt den gang, er bildet i dag mer nyansert.

EØS – en god avtale, men ikke nok

EØS-avtalen har tjent oss godt. Den gir oss tilgang til EUs indre marked og har bidratt til lav arbeidsledighet og økonomisk vekst. Men den gir oss liten reell innflytelse. Vi er med i butikken, men får ikke være med og bestemme hva som skal selges og på hvilke premisser.
Det er som å være med på en fisketur, men ikke få holde i stanga.

Tid for ny debatt

Det er over 30 år siden sist vi hadde en folkeavstemning om EU. En hel generasjon har vokst opp uten å få si sin mening. Samtidig har verden endret seg dramatisk. Klimaendringer, sikkerhetspolitikk, energikrise og geopolitiske spenninger gjør at vi må tenke nytt.

Jeg sier ikke at vi skal melde oss inn i EU i morgen. Men jeg mener vi må tørre å ta debatten. En åpen, faktabasert og ærlig diskusjon om Norges plass i Europa – og hva som er best også for norsk fiskerinæring, kystsamfunn og fremtidige generasjoner. Norge og EU deler et verdifellesskap og har felles interesser på stadig flere områder. I en verden der autoritære krefter utfordrer internasjonalt samarbeid, blir dette fellesskapet stadig viktigere.

Så kanskje er det nettopp nå – i møte med geopolitisk spenning med økt behov for sikkerhet og beredskap, i møte med en president i verdens mektigste land som truer en regelbasert verdensorden og gir blaffen i klimatrusselen, eller i møte med det lille landet, men store sjømatnasjonen Islands veivalg – at vi igjen bør stille spørsmålet:
Er det på tide at Norge tar sin rettmessige plass ved bordet?

Av Jørn Prangerød, styremedlem Retning EU