Freddy André Øvstegårds ti bud for ett nytt nei, korrigert for fakta, blir ti bud for et STORT JA.

Freddy André Øvstegård lanserer i Klassekampen 28, november ti bud et nytt nei. Han spør i innlegget om nei-sidens kjerne-argumenter miljø, solidaritet og folkestyre fortsatt holdt stand. Ordene er det ikke noe galt med, men det er konteksten de benyttes i som gjør dem gale. Det å stå utenfor et felleskap kan aldri gi et godt miljø, ei heller solidaritet og folkestyre. Ordene hadde gjort seg langt bedre i en kombinasjon med EU-felleskapets verdigrunnlag: demokrati og rettsstat, menneskerettigheter og friheter, likestilling og solidaritet, 

Påstand 1.  Den norske modellen for velferd, en sterk offentlig sektor og et organisert arbeidsliv vil bli utfordret av EUs markedspolitikk. Å holde offentlige budsjetter og reguleringer nede samt å ikke la arbeiderrettigheter eller velferdsstat komme i veien for konkurranseevne, ligger i EUs ryggrad. EU som politisk prosjekt handler om frie markeder, og det vil komme i konflikt med den norske velferdsmodellen.

Fakta: En sterk offentlig sektor og et organisert arbeidsliv utfordres i Norge i dag. Det at disse verdiene er forankret i et overordnet europeisk regelverk gjør det vanskelige for norske politikerne å angripe de. Vi bør ha god konkurranseevne i Norge. Det er et gode for arbeidslivet. I den grad det har vært konflikt mellom EU-regelverket og den norske velferdsmodellen har det alltid vært til Norges fordel.

Påstand 2. EUs arbeidslivspolitikk er i konflikt med vår modell for et organisert arbeidsliv. Det kanskje viktigste bidraget til lave sosiale forskjeller, gode arbeiderrettigheter og ryddige forhold i arbeidslivet er at mange er med i fagforeninger som forhandler lønns- og arbeidsvilkår kollektivt. EUs politikk undergraver denne modellen gjennom å blande lovreguleringer inn i forhandlingssystemet, særlig gjennom minstelønnsdirektivet.

Fakta: Ødegård hevder minstelønnsdirektivet undergraver vårt arbeidsliv. Direktivet kom som følge av et krav fra europeiske fagbevegelse. Alle arbeidsgiverne var mot, men bare de nordiske arbeidstakerne. Når de nordiske arbeidstakerrepresentantene blir stemt ned av sine kollegaer, og havner sammen med arbeidsgiversiden, så kan en ikke godt hevde at det er EU som driver og undergraver dem. EU gjorde som flertallet av arbeidstakerne ba om og laget et minstelønnsdirektiv. Mindretallet og arbeidsgivere ble avvist. Land som har fungerende forhandlingsmodeller kan beholde disse. Som et ledd i direktivet har EU land måtte forplikte seg til å få opp tariffdekningen der den er under 80 prosent. I Norge ligger den langt under. Hadde en slik regel blitt innført i Norge kunne ikke politikerne ha truet med å fjerne fagforenngfradraget da det er bortimot det eneste vi har som skal fremme tariffdekningen.

EU har god beskyttelse av streikeretten gjennom det sosiale charter. Bedre enn hos oss. Streiker som vi forbyr i Norge kunne blitt gjennomført i EU

Påstand 3. EU har gjort seg avhengig av lobbyister. For å klare å lage lover og regler som skal regulere masse forskjellige virksomheter likt i et så stort område som EU er, kreves det store ressurser. For å løse det settes næringslivets egne lobbyister inn som «eksperter» tidlig i politikkutviklingen, og de får dermed prege premissene ikke bare med sin kompetanse, men også med sine interesser. Det traktatfestede kravet om at det må gjennomføres kost-nytte-analyser av nye lovforslag holder også døra åpen for næringslivets lobbyinteresser.

Fakta: Følger ikke Øvstegård med i hele tatt. Lobbyister har vi rikelig av i Norge. Trenger ikke dra til Brussel. Forskjellen er at det er lang strenger regulert i EU enn i Norge. Det norske Stortinget påvirkes mer av lobbyister enn EU-parlamentet gjør. EUs har også register og krav om publisering av møter som gir større grad av innsyn enn i det norske stortinget.

Påstande 4. Miljøkonsekvensene av EUs frie flyt undergraver grønne ambisjoner. Når EUs vektlegging av fri flyt i ett felles marked hindrer egne nasjonale miljøkrav og bærekraftig forvaltning av eget jordbruk og fiske, taper miljø og klima til fordel for næringsinteresser og kortsiktig lønnsomhet. 

Fakta. Fri flyt har vi i Norge. De fire frihetene er faktisk grunnlovsfestet. Det er fri flyt og de fire friheten som gjør det mulig å bekjempe miljøutfordringen på Tvers av landegrensene. Det nytter ikke som SV å predikere at alt skal ordnes innen de nasjonale grensene for oss selv. Det gir ingen løsning på den globale klimautfordringen. 

Påstand 5. På tross av fremskritt er EUs klimapolitikk tåkelagt i fossil gass, med tunge investeringer i ny gassinfrastruktur. Den markedsorienterte klimapolitikken står nå i fare for en backlash etter årets EU-valg. Diskusjonen om EUs rolle i klimapolitikken må nyanseres og er uansett ikke et godt nok selvstendig argument for norsk medlemskap. Vi må gjøre mer for klimaet uansett.

Fakta. EU gjør mye for klima. Spesielt som global frontfigur. De har fått ned CO2 utslippene siden 1990 langt mer enn Norge. Norge er også dønn avhengig av EU om vi skal vinne kampen mot global oppvarming.

Påstand 6. Å bli med i EU vil flytte makt lenger unna oss. EU sentraliserer beslutninger som gjelder et stort område til et knippe institusjoner. Med lengre vei til beslutningene kan flere oppleve avmakt – de vil oppleve å ikke kunne påvirke samfunnsutviklingen.

Fakta. Makta vil ikke bli flyttet. Avmakta vil bli flyttet. Det betyr at Norge kan få langt større innflytelse på de politiske vedtaket som fattes i Europa. I dag må vi stå og se på. Vi har tilskuerens rolle. Hvordan markedet, handel og flyt reguleres; bestemmes av EU. Eller regler kommer til oss gjennom EØS-avatlen. Da er de ferdige og klar for bruk. Vi bukker og neier og sier takk. Fordi vi trenger alle disse reglene slik at våre regler skal være de samme som de som vi handler og omgås med.

Påstand 7. EU har et demokratisk underskudd. Det er kun EU-kommisjonen som kan fremsette lovforslag, prosessene i det mektige Ministerrådet foregår ofte bak lukkede dører, og det eneste folkevalgte organet, Europaparlamentet, har begrenset makt. Rettsliggjøring flytter i tillegg makt fra politikken til rettsvesenet. Å gå inn for å forandre er vanskelig når demokratiet står så svakt.

Fakta. Det er feil at det bare er Kommisjonen som kan fremsette forslag. For det først har de et system som sikrer at vanlig folk kan gå sammen og kreve et forslag behandlet (borgerinitiativ). Dette kan man ikke i Norge. Her må man være Stortingsrepresentant for å kunne fremsette forslag. For det andre kan EU-parlamentarikerne ta opp et hvilket som helst forslag som kan knyttes til en pågående sak. Det tredje er at det er under diskusjon om også EU skal innføre den norske ordningen representantforslag.

Påstand 8. EU tar ikke sitt ansvar i flyktningpolitikken, men svekker menneskers grunnleggende rettigheter. Gjennom murer, pushbacks og støtte til tvilsomme regimer hindrer EU folk i få innfridd sine rettigheter etter folkeretten. EU som et prosjekt for solidaritet mister troverdighet med denne politikken og bør møtes av en uavhengig og kritisk stemme. Norge må bruke den muligheten, i stedet for å gå all in for EUs flyktningpolitikk.

Fakta. EU har langt større utfordringer i flyktningepolitikk enn. Vi ligger godt skjermet nord i Europa. Middelshavslandene har helt andre utfordringer. Det er åpenbart at det hadde vært letter å takle flyktningestrømmen hadde EU kunne talt med en tunge. Da må EU gjøre det som Øvstegård like minst av alt; utvide muligheten til å fatte vedtak på tvers av nasjonene og overstyre dagens vetorett.

Påstand 9. EUs handelspolitikk tjener ikke verden. I stedet presser EU på for internasjonale handelsavtaler som beskytter europeiske selskapers interesser mot utviklingslands ønsker om økonomisk forbedring. EU som en av verdens viktigste handelspolitiske aktører bidrar til å opprettholde den urettferdige skeivheten mellom det globale nord og sør. Norge bør videreutvikle brobyggerrollen vår i stedet for å bli med i EUs handelsblokk.

Fakta. Her snur Ødegård det hele på hodet. Fakta er at etter hvert som EU inngå en handelsavtale med et land,  inngår EFTA en tilsvarende handelsavtale med samme land. «Men det er betydelige forskjeller mellom EUs og EFTAs frihandelsavtaler når det gjelder omfang og ambisjoner. EFTA-avtalene fokuserer fortsatt på tradisjonelle områder med markedsadgang, mens EU-avtalene etter 1990 er mer omstendelige, verdidrevne, politiske og omfattende.» ( Hentet fra rapporten «Comparing EU and EFTA trade agreements: drivers, actors, benefits, and costs» fra 2016, skrevet av  professor Andreas Maurer ved Universitet i Innsbruch.) 

Det er for eksempel utenkelig at EFTA ville satt gang en sak som det EU gjorde mot Sør Korea fordi de hadde for lave arbeidslivsstandarder.  En av grunnene til dette er at storebror i rikmannsklubben EFTA er Sveits. De er svært uvillige til å ta inn bestemmelser som løfter arbeidslivsstandarden i landet det inngås avtaler med.  At SVs skal hylle et handelssamarbeid med rikmannsklubben og lavskatteregime Sveits syns jeg blir merkelig. Det samme er omfavnelsen av EFTA. EFTA ble av tidligere LO-leder og Stortingsrepresentant Konrad Nordahl omtalte på denne måten: «Etter nærmere studium kom jeg til at det nærmest måtte være en gjenganger fra den økonomisk-liberalistiske storhetstid. Det lå ingen framtidsrettede ideer bak opprettelsen.» EU hadde fremtidsperspektiver. EFTA hadde kun handel og liberalisme å by på.

Påstand 10. Det er bedre for Norge og verden om vi markerer oss som selvstendig, utenrikspolitisk stemme for folkeretten og menneskerettigheter, fremfor å bli én av mange i EU-blokken. EUs utenrikspolitikk er preget av kompromisser mellom ulike land med ulike interesser. Norge har en viktig rolle som uavhengig stemme på tross av at vi er et lite land. Den rollen bør vi ta vare på og styrke i et enda sterkere forsvar for folkeretten.

Norge og vår rolle i verden vil bli endret dersom vi melder oss inn i EU. Selv om EØS-avtalen påvirker mye, så står vi fritt i økonomisk politikk, utenrikspolitikk og handelspolitikk, for å nevne noe. La oss derfor, i stedet for å bli en av blokken, bruke denne muligheten til å være et positivt annerledesland, enda mer enn i dag.

Fakta: Målet er ikke at Norge skal markere oss som en egen stamme i lag med flokken av EU-land. Målet er å få maktfaktoren EU til å mene de riktige tingene. Hva EU mener er så uendelig mye viktige enn hva Norge mener. Øvstegård har helt rett i at Norge er et lite land. Men at vi påvirker så mye er ikke riktig. Og på alle de punktene  Øvstegård hevder står vi fritt – økonomisk politikk, utenrikspolitikk og handelspolitikk – står vi ikke fritt. Vi påvirkes i høyeste grad av stormaktene EU og USA.