Globalt fellesskap på godt og vondt

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Av Børge Ånesen, Fellesforbundet avdeling 250. Sommeren 1825 reiser 45 norske passasjerer med skipet «Restauration» (og et mannskap på syv) over Atlanteren for å søke religiøs frihet i Amerika. Skipets og dets passasjerer har en symbolsk betydning for det som etter hvert skulle markere starten på en utvandring fra Norge som passerte 800.000 frem til 1920-årene, da USA strammet inn på innvandringslovene. 

De aller flestes motivasjon var drømmen om et bedre liv, fri for undertrykkelse, fattigdom og lovnaden om gratis jord.

200 år senere er det ingen som ønsker å forlate Norge for å finne et bedre liv. Tvert om er livet i Norge nådd høyder vi ikke visste kunne oppnås. I et land der det er trygt å vokse opp i, lett å få seg jobb i og forholdsvis enkelt å bli gammel i er drømmen om Amerika mer et mareritt som å regne. 

I Europa ble freden brutt i 2022 (egentlig i 2014, men da var vi så opptatte) og en dyrekjøpt krig pågår mens nordmenn kollektivt sliter med å finne seg selv i støyen det skaper under adventsfeiringen.

Da 2. verdenskrig opphørte i 1945 samlet europeerne seg kollektivt om å stoppe alle muligheter for krig i med hverandre og skapte seg etter hvert en økonomisk union som gjorde alle avhengig av hverandre. Dette fellesskapet, en kullunion, er i senere tid blitt en Europeisk Union der markedsadgang og fri ferdsel mellom landegrensene er resultatet.

Demokrati ble virkemiddelet som bandt Europa sammen og reiste samtidig en beskyttende mur rundt seg – for man har jo lært. 

Denne muren er vi ikke innenfor, men som følge av EØS-avtalen har vi passord og adgangskort inn og ut så lenge vi forholder oss til lovene og reglene som unionen har bestemt skal gjelde. 

Det norske folk har politiske partier som hver for seg har egne motivasjoner for å være for eller mot EU. Alle er legitime, saklige grunner. 

Det norske folk stemmer uansett ikke på parti fordi de er for eller mot EU. Det ville være grensesprengende å mene at i et samfunn der hvordan vi styrer mange av våre felles velferdsoppgaver, så skal EU-saken ha forrang.

Derfor er folkeavstemming det som må til. Jeg har ingen illusjoner om at EU er perfekt og det eneste riktige. Men jeg har en drøm lik de 45 som for 200 år siden dro avgårde med en drøm om et friere liv i en ukjent verden. Den drømmen heter globalt fellesskap. 

Som aktiv fagorganisert ser jeg mest positivt med det å være i fellesskap. Det forhindrer krig. Det muliggjør en mer rettferdig fordeling på sikt. Eller sagt på fagforensk; det sikrer vilkårene våre.

I vinteren som gikk, var jeg i Sør-Afrika på vegne av Fellesforbundet og Norsk Folkehjelp og fikk en innblikk i hvordan det sto til med demokrati, frihet og fordeling i form av de organisasjonene som Folkehjelpa vår har partnerskap med. Det er organisasjoner som forsøker å bygge opp demokratiet i landet som burde vært kjent for nettopp det. Over 30 år etter at de kvittet seg med Apartheid har korrupsjon overtatt systemet på en slik måte at det er vanskelig å endre ovenfra.

Det finnes ingen rettferdig fordeling i Sør-Afrika. 

Det samme må sies å være et stadig større verdensproblem, at det er de få som sitter på stadig mer penger som igjen gir makt. Folkestyret er på tilbakemarsj over hele verden og skylda for det?

Jeg skal forklare; en milliardær vil alltids klare seg, sier sosialistene og vedtar skattelover som har til sin hensikt å få en mer eller mindre motvillig milliardær til å dele mer av de enorme formuene de sitter på.

Det er ingen som egentlig mener at det er en feil tanke, at for velferden, samfunnet og sivilisasjonen er det helt vesentlig at alle som har mest bidrar mest til å opprettholde en form for likhet og rettferdighet i en markedsstyrt verden. Vi har eiendomsskatt. Formueskatt. Utbytteskatt. Inntektsskatt. Moms. Avgifter. 

Alt for å finansiere et felles ønske om fri skolegang, fri helsehjelp og en pensjon å leve av.

Vi er langt fra i mål. Enkeltsaker som dukker opp viser at selv i Norge – selve drømmestaten– har utfordringer når pengene vi forvalter kommer til kort. Hvem skal ta regninga? 

Venstresiden mener at regninga må tas av flere – les milliardærene. Høyresida mener at regninga må reduseres – les privatisere.

I det nylig vedtatte statsbudsjettet ble det enighet om at flere må bidra i regninga.

Når denne tankegangen i mitt hode er riktig, så er det også riktig å tenke slik i et annet perspektiv. Solidaritet handler ikke bare om at vi skal ut og hjelpe folk til å klare seg selv. Det handler også om å dele på de økonomiske byrdene. 

Kickstarten på fagforeningene var den berømte gravferdskassa. Der alle arbeiderne donerte en schilling hver for å sørge for at neste gang en arbeider døde med arbeidsskoene på, så fikk han en verdig begravelse.

Selv om vi har interne forskjeller i Norge mellom fattig og rik, så er det tross alt bedre stilt hos oss (enn så lenge) enn i andre land.

Dette er også min motivasjon til at jeg ønsker et norsk medlemskap i EU; solidariteten. 

Norge er et av verdens rikeste land. Våre naturressurser har gjort oss til den rike milliardæren som alle helst vil skal bidra mer. Vi oppfører oss som at vi bidrar nok. Vi betaler jo tross alt vår avgift til EØS-avtalen og vil helst være i fred så lenge vi har adgangskortet forbi EU-muren. 

Et medlemskap vil mest sannsynlig gjøre andre europeere mindre fattige og de vil alle få sine muligheter til å drømme om Norge, 200 år etter at vi drømte om Amerika. Det kan gå på bekostning av vår velferd. Men det betyr ikke det vil gjøre oss mindre rike. Når naboens hus brenner, så løper vi til for å hjelpe med det vi har.

Om vi mener at vår måte å løse samfunnets oppgaver på i fellesskap er den beste, så må vi også tørre å melde oss inn i vårt nærmeste nabofellesskap for å påvirke, lage og utvikle unionen til det bedre for alle. 

Vi har et høyt utviklet og sivilisert arbeidsliv. Det er i særklasse best og har de fineste ordningene som hele verden ikke klarer å få tak på. Det handler om organisering og arbeidskamp. 

Solidaritet er mer enn å dra på tur med fanene og stå sammen med våre kamerater i Europa i to-tre timer før vi drar hjem til billig strøm og fri med lønn på julaften. Det handler om å være med på den schillingen til kassa som sørger for at flere får det litt bedre. 

For å finne ut om hva vi vil, hvordan vi skal og ikke minst hvorfor vi bør, så er folkeavstemming den eneste veien å finne ut av det på. Kunnskapsinnhenting, debatt og følelser er langt på vei den mest demokratiske måten å finne ut av hva de nye generasjonene som aldri har fått sagt sin mening på ekte om EU mener.

For drømmen om Amerika eksisterer ikke (heldigvis) lengre. Drømmen om fellesskapet derimot.

Den lever i beste velgående.