Heia Audun! Medlemskap neste.

Da jeg leste at tidligere SV-lederen Audun Lysbakken nå blir sjef for Vest-Norges Brusselkontor, måtte jeg gå tilbake og sjekke datoen. Var dette en aprilspøk? Men nei — Lysbakken flytter faktisk til Brussel i 2026 for å bli regionens fremste lobbyist mot EU-institusjonene. Ansettelsen ble omtalt i VG, som skriver at han får et femårig åremål og tar med familien for å bosette seg i EU-hovedstaden.

At han har kompetanse, energi og politisk erfaring til å gjøre en god jobb for sin nye arbeidsgiver er det ingen tvil om. Men for meg – og mange andre som følger EU-debatten tett – er det noe som er enda viktigere. Dette kan bety en endring i norsk EU-dabatt.

Lysbakken har i mange år vært en av landets mest profilerte kritikere av både EU og EØS. Han beskrev EØS-avtalen som «et abonnement på høyrepolitikk» og ønsket at Norge skulle utrede alternativer.

Nå skal han altså bruke dagene sine på å forstå EU-lovgivning i detalj, påvirke politikkutforming og hjelpe norske aktører å navigere i nettopp det systemet han tidligere har advart mot. Kontrasten er åpenbar.

I sine første intervjuer etter ansettelsen sier Lysbakken at han ser frem til å jobbe tett på EU-institusjonene og bidra til at Vestlandet får bedre oversikt over mulighetene som finnes i Brussel. «Vi skal bidra til at regionen blir klar over muligheter og utfordringer som kommer fra EU-systemet,» sier han i et intervju med KOM24. Det er ikke en formulering man bruker om man fortsatt mener EU er et system Norge bør holde avstand til.

SV er etter mitt syn ikke et parti som naturlig hører hjemme på nei-siden lenger. Ser vi på søsterpartiene deres rundt om i Europa, har nesten alle for lengst beveget seg over til å bli tydelige ja-partier. Nå som Lysbakken selv går inn i et femårig engasjement i Brussel – med oppdrag å finne muligheter og fordeler i EU-systemet for kommuner, fylker og institusjoner på Vestlandet – er det vanskelig å hevde at dette ikke betyr noe. Partiet vil gjennom folk som Lysbakken gradvis trekkes inn i den europeiske virkeligheten, ikke lenger som motstander, men som deltaker. Nå venter vi bare på at profiler som Heikki Holmås og andre i samme politiske landskap gjør det samme.

Spørsmålet mange stiller seg nå, er om Lysbakken i praksis har blitt EU-tilhenger. Han sier det ikke selv. Men det er vanskelig å forestille seg at noen flytter til Brussel for å jobbe fulltid i EUs politiske sentrum i fem år hvis de mener systemet er udemokratisk eller feil retning for Norge. For meg bekrefter dette et mønster som går igjen: De som faktisk arbeider med EU på nært hold, blir mer positive. Skepsisen er størst på utsiden.

At Lysbakken nå blir lobbyist for Vest-Norge i Brussel kommer også til å påvirke hjemlig EU-debatt. Denne gangen handler det ikke om abstrakte diskusjoner, men om en tidligere EU-skeptiker som nå skal arbeide daglig med det europeiske systemet han tidligere kritiserte. Når en av våre mest markante kritikerne av EØS og EU nå velger Brussel som arbeidsplass, sier det mer enn alle kronikker og partiprogrammer til sammen.