Hvilket EU vil vi diskutere?

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Svein Roald Hansen, tidlige stortingsrepresentant og leder av EFTA-komiteen.  EUs behov for å beskytte sin ferrolegeringsindustri mot lavpriskonkurransen fra Asia, har tydeliggjort EØS-avtalens utilstrekkelighet. Det er en varslet utviklingen. Som leder av Stortingets EFTA-parlamentarikerforsamling gjennom 16 år, har jeg lenge advart mot dette. Med utviklingen i EU-samarbeidet med en økende bruk av brede politikk-utforminger, har det for oss, Island og Liechtenstein, blir mer og mer krevende å trekke opp grensene for hva som hører hjemme i EØS-avtalen og hva som faller utenfor. Av det siste, har det også vært både politiske målsettinger og tiltak vi gjerne ville være med på. Noe som ikke gjør grensedragningen enklere.

Krysningen mellom EUs handelspolitikk (som vi ikke er en del av) og konkurransepolitikk (som vi er omfattet av) sendte oss altså på gangen. Det må sies at forvisningen var av det hensynsfulle slaget. Tre fjerdedel av eksporten til det indre marked kan fortsette som før, resten må gjøres til minstepris. Og det skal jevnlig konsulteres. Det kunne avgjort vært mer hensynsløst.

Men forvisningen har gitt fornyet energi til de som ønsker en debatt om vi ikke burde ta skrittet fullt ut, eller inn i EU-samarbeidet. Det er mange gode argumenter for det. Og en alvorlig betenkning; folkets gjenstridige nei. 

Et sted å begynne kunne være å enes om hvilket EU vi skal diskutere? Det vi koplet oss til med EØS-avtalen i 1994? Eller det EU vi ser i dag? Et ganske annerledes EU-samarbeid i en ganske annerledes internasjonal situasjon? 

Vi har to omfattende utredninger om erfaringene med EØS-avtalen, den fra 2012, «Utenfor og innenfor», og Eldridutvalgets, «Norge og EØS. Utvikling og erfaringer» fra 2024. Begge med solid argumentasjon for at vår deltakelse i den europeiske integrasjonen har tjent og vel.

I 2012 håpet jeg at de 999 sidene skulle skape en mer felles oppfatning om hvordan EU-samarbeidet hadde utviklet seg i brede og dybde og om hvor godt EØS-avtalen fungerte for eksportnæringer og vår økonomi. Det var naivt. Den utredningen ble fort glemt og lagt i skuffen etter kort tid. Eldringutvalgets utredning synes å lide samme skjebne.

Argumentasjonen fra nei-røstene i debatten etter utenriksministerens EU/EØS-redegjørelse i Stortinget forleden, gir ikke grunn til optimisme. Slagordene og merkelappene fra 1994 lever i beste velgående.  

SVs Freddy André Øvstegård, har nylig utgitt en hel bok hvor han konkluderer med at argumentasjonen fra 1994 mot medlemskap, «står seg godt.» Bjørnar Moxnes (Rødt) sa i debatten i Stortinget at de siste 30 årene har gitt oss «nyliberalisme, deregulering og frihandel». Samtidig er kritikken fra nei-stemmene at det reguleres for mye! Det kan vel ikke være både «deregulering» og «for mye regulering?». SVs stortingsrepresentant Ingrid Fiskaa ser EU som «markedsliberalistisk». 

Finnes det et marked av noen størrelse i verden i dag, som er strengere og mer gjennomgripende regulert enn det indre marked? Med HMS-regler som beskytter arbeidstakere på jobb, forbrukerbeskyttelse, kjemikalieregelverk, regler for dyrevelferd og mattrygghet, etc, etc. Ja, det finnes sågar regler for hvordan sklier på lekeplasser bør være plassert, ikke mot sør, for å forhindre at sola skal gjøre skliene for varme for små barnerumper. 

Er det den «frie» bevegelse av arbeidskraft, varer, tjenester og kapital mellom landene det menes med disse merkelappene? Det er slik vi har det også i Norge.  Det er slik vi stort sett har hatt det i Norden siden 1950-tallet. Blir det «markedsliberalistisk» fordi det gjelder et enda større geografisk område?

SVs tidligere leder, Audun Lysbakken, hadd ett mantra, at «EØS er abonnement på høyrepolitikk». Er det derfor de konservative i Storbritannia ville ut? Maggie Thatcher så det i hvert fall motsatt, det var sosialismen hun ikke ville har tilbake gjennom EU. Og hva ligger ikke av forslag i den omfattende klimapakka Green Deal? Jo, et forslag som tatt ut fra SVs program: En karbonavgift til fordeling, der inntektene fra den økte CO₂-avgiften på bensin og diesel betales ut igjen til alle innbyggere som en klimabelønning. Høyrepolitikk, sa du?

Mange fryktet i 1994 at EU-medlemskap ville legge negative rammer for norsk politikk på blant annet miljøpolitikken. Siden har tre av fire miljøvedtak kommet fra Brussel alle hatt som formål å styrke vernet om miljøet. I dag har EU akslet lederrollen i klimapolitikken. 

EØS-avtalen ble til for at de seks, som det var, EFTA-landenes økonomi skulle kunne integreres i det planlagte EUs indre marked. Det var i en tid med internasjonale optimisme. Berlinmuren var revet, de øst-europeiske landene på terskelen til å utvikle demokrati og markedsøkonomi. En sterk kontrast til dagens utrivelige atmosfære. Verdensordenen vi har levd i de siste 80 årene er under sterkt press.

EUs svar er å forsterke samarbeidet på mange fronter, også den sikkerhetspolitiske. Vi kopler oss på så bredt og godt vi kan. 

Er det mulig å få en debatt om vårt forhold til EU-samarbeidet som forholder seg til det EU som er og i en verden som er slik den er i 2025? Da kunne kanskje konklusjonen også bli en annen enn for vel 30 år siden.