I selvråderettens navn

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Selvråderett er et ord som klinger godt i norsk fagbevegelse. Det handler om at vanlige folk skal ha makt over arbeidshverdagen og framtida si – ikke at beslutninger tas av andre, langt unna. 

Av Trine Lise Sundnes, tidl. forbundsleder i HK og leder i Europabevegelsen

For tariffavtalene våre betyr det av vi velger et forhandlingsutvalg som ivaretar kravene våre og gis forhandlingsfullmakt. Så reiser utvalget (som oftest til Oslo), og forhandler fram et resultat på våre vegne. På den måte ivaretas vår «rett til selv å råde» over beslutninger som har betydning for oss i tariffavtalene. Et alternativ ville vært å la arbeidsgiversiden bestemme, men det er det lenge siden vi fant oss i! Hele fagbevegelsens eksistens hviler på selvråderetten vi finner Hovedavtalens forhandlingsregler.

På kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå ivaretas vår selvråderett gjennom demokratiske valg hvert fjerde år. Vi velger våre representanter og Grunnloven setter rammene for spillereglene.

Gjennom EØS-avtalen er Norge tett knyttet til EUs indre marked. Vi tar inn store mengder EU-regler om arbeidsliv, næringsliv, energi og klima – men uten stemmerett i de organene som vedtar dem. Norske arbeidstakere får reglene i fanget, gjerne først når kampen står om hvordan vi skal tolke eller tilpasse dem. Selvråderett i praksis handler da mindre om Grunnloven, og mer om hvor vi faktisk har innflytelse når beslutningene tas.

Når vi ser på hvordan norsk arbeidsliv i dag preges av beslutninger i EU, er det naturlig å spørre: Hvor har vi egentlig mest selvråderett – i dagens EØSmodell uten stemmerett, eller som fullverdig medlem av EU med plass rundt bordet? 

EØS: avmakt forkledd som suverenitet

Motstanderne av EU-medlemskap sier ofte at medlemskap vil svekke norsk selvråderett. De sier sjeldnere at vi allerede har gitt fra oss mye av denne selvråderetten gjennom EØS-avtalen – bare uten å få medbestemmelse tilbake. Vi må ta inn hovedlinjene i EUs regelverk for å sikre markedsadgang og like konkurransevilkår. Markedsadgangen er helt avgjørende for bedrifter og dermed for arbeidsplasser i hele landet, men det er en svakhet at vi ikke sitter ved bordet når reglene formes.

Det merker fagbevegelsen på kroppen i saker om sosial dumping, utsendte arbeidstakere, transport, energipolitikk og offentlige tjenester. Vi kjemper i etterkant om tilpasninger, mens andre har definert rammene. Derfor er det ærligere å si at dagens modell gir oss mindre, ikke mer, reell selvråderett enn et medlemskap: Vi er pliktige til å følge, men har begrenset mulighet til å påvirke.

Politikere må bruke tiden riktig

I dag bruker norske politikere mye tid på å forklare «hvorfor vi må følge EU-regler». Vi forsøker å roe ned motstand hver gang et nytt direktiv eller en dom skaper debatt. Det er forståelig, men det er også et tegn på at vi står på feil arena: Vi bruker mest krefter på å forklare innføringen av regler – ikke på å påvirke dem før de vedtas. 

Hvis Norge hadde vært medlem av EU, kunne norske politikere brukt tiden annerledes. Da kunne de brukt mer tid på å bygge allianser, kjempe for norske og nordiske interesser i Brussel og Strasbourg, og forklare hjemme hvordan vi har vært med på å forme politikken – ikke bare hvordan vi må innrette oss. For fagbevegelsen ville det gitt en helt annen inngang: Fra å stå i forsvarskamper i ettertid, til å være med når spillereglene for arbeidslivet utformes.

Det er mer meningsfylt – og mer i tråd med selvråderett – at norske folkevalgte bruker kreftene sine der makta ligger, enn at de kommer hjem for å forklare at «slik ble det, fordi EU bestemte det».

Global selvråderett – men ikke europeisk?

Mange som er kritiske til EU, er opptatt av selvråderett globalt. De vil at Norge skal bruke stemmen sin i FN, Europarådet og andre internasjonale organisasjoner for å forsvare folkeretten, små staters rettigheter og menneskerettighetene. Det er det lett å være enig i.

Men da blir spørsmålet: Hvorfor skal vi insistere på selvråderett i FN og Europarådet – der vi ofte vedtar erklæringer og resolusjoner – men avvise selvråderett i EU, som vedtar lover og regler som direkte påvirker arbeidslivet vårt? Hvorfor skal Norge ha stemmerett og ansvar på globalt nivå, men gi avkall på den samme retten på europeisk nivå, der rammene for norske jobber og velferd settes? Her ligger en dobbel standard som ikke holder mål for en bevegelse som vet at makt må møtes der den er. Smak på det: Makt må møtes der den er…

Papir-suverenitet eller makt over hverdagen?

I teorien har Norge mer «suverenitet» ved å stå utenfor EU. På papiret kan Stortinget la være å overføre mer myndighet. I praksis er vi likevel tett vevd inn i europeisk politikk gjennom EØS, NATO, handelsavtaler og sikkerhetssamarbeid. Vi deler allerede suverenitet – vi har bare valgt en variant der vi har mindre demokratisk innflytelse enn andre land.

For fagbevegelsen burde målestokken være enkel: Hvor har vi størst mulighet til å påvirke de beslutningene som former arbeidshverdagen vår? Er det i dagens modell, der vi får regelverket tilsendt og kjemper i etterkant, eller er det ved å sitte ved bordet og ha stemmerett når vedtakene fattes? I selvråderettens navn burde svaret være at vi vil dele makt – for å ha mer å si – ikke stå alene og la andre bestemme over rammene for norsk arbeidsliv.