Island sa nei. Det bør vi lære av
📩 Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen
Arild Theimann, Leder Retning EU.
Vi var mange på ja-siden som trodde Island skulle si ja.
Jeg var blant dem.
Meningsmålingene pekte lenge i den retningen. Islendingene skulle heller ikke stemme over medlemskap, bare over om de skulle gjenoppta forhandlingene med EU, finne ut hvilke vilkår de kunne få og eventuelt stemme over selve medlemskapet senere.
Likevel sa de nei.
52,8 prosent stemte mot å gjenoppta forhandlingene. 47,2 prosent stemte ja. Valgdeltakelsen var høy.
Det er et nederlag for ja-siden på Island, og det bør vi som ønsker norsk EU-medlemskap bruke litt tid på å forstå.
For også i Norge hadde vi begynt å rigge oss for et islandsk ja. Vi så for oss at Island kunne sette fart i den norske EU-debatten. Vi diskuterte hva det ville bety dersom Norge og Liechtenstein ble stående igjen på EØS/EFTA-siden. Vi mobiliserte argumenter med Island som bakteppe.
Sånn gikk det ikke.
Det første vi derfor bør gjøre, er å erkjenne at vi overvurderte styrken i ja-bølgen.
Samtidig viser resultatet at Island er delt. Ja-siden sto sterkt i Reykjavík, mens nei-siden gjorde det klart bedre i distriktene. Fiskeri, kontroll over egne ressurser og skepsis til å åpne en prosess man ikke kjente utfallet av, veide tungt.
Det bør høres kjent ut for nordmenn.
Fisk handler på Island om langt mer enn økonomi. Det handler om kystsamfunn, nasjonal kontroll og hvem som skal bestemme over ressursene i havet. Nei-siden klarte å gjøre spørsmålet om forhandlinger til et spørsmål om risiko.
Det virket.
Og der ligger kanskje den viktigste lærdommen for norsk ja-side.
Vi kan ikke vinne en ny EU-debatt bare ved å forklare hvor viktig EU er. Folk vet allerede at Norge er tett knyttet til Europa. De vet at EU er vårt viktigste marked, og at norske arbeidsplasser er avhengige av samarbeidet.
Det er ikke nok.
Folk må også oppleve at fordelene er større enn risikoen.
Det gjelder særlig fiskeri, landbruk, energi og arbeidsliv. Her holder det ikke å avfeie bekymringer. Vi må kunne forklare hvordan norske interesser faktisk kan ivaretas.
Og vi må tåle å si at det finnes spørsmål vi ikke kjenner svaret på før de er forhandlet.
Jeg mener fortsatt at Norge bør være med der beslutningene tas. Det er vanskelig å forsvare en varig løsning der vi er dypt integrert i det europeiske markedet og følger store deler av regelverket, men ikke har stemmerett når beslutningene tas.
Men Island viser at dette argumentet må kobles langt tettere til folks hverdag.
Hva betyr EU for jobben min, lønna, fiskeriene, bonden, strømmen og lokalsamfunnet?
Hvis vi ikke svarer godt på det, taper vi.
Det er også verdt å huske at nesten halvparten av islendingene stemte for å gjenoppta forhandlingene. Dette var ingen knusende avvisning av Europa. Men resultatet var tydelig nok. Det blir ingen ny forhandlingsrunde nå.
For norsk ja-side betyr det at ett av de mest opplagte argumentene våre for høsten forsvant.
Island kommer ikke til forhandlingsbordet. Norge blir ikke stående igjen alene med Liechtenstein. Vi får heller ikke den nordiske prøveboringen i EU-systemet som mange av oss håpet på.
Da må vi klare noe vanskeligere.
Vi må argumentere for norsk EU-medlemskap fordi det er riktig for Norge, ikke fordi Island går foran.
Island-argumentet forsvant. Det er kanskje sunt.
For den norske EU-debatten kan ikke bygges på hva islendingene, svenskene eller danskene gjør.
Til slutt handler den om oss.
Om hvor Norge skal høre hjemme i et Europa som forandrer seg raskt.
Og om norske interesser er best tjent med at vi står utenfor rommet der stadig flere av beslutningene som påvirker oss blir tatt.
Island sa nei denne gangen.
Det skal vi respektere.
Og så skal vi lære av det.
