Islands søknad om EU-medlemskap er fortsatt gyldig. Norge må starte på nytt.

I  januar 2025 bekreftet EU-kommisjonen at Islands søknad om EU-medlemskap fortsatt er gyldig. Talsperson Guillaume Mercier uttalte til Islands nasjonale kringkaster RÚV at landet ikke trenger å sende inn en ny søknad for å gjenoppta medlemskapsforhandlingene. Man skulle kanskje trodd at Island måtte starte prosessen på nytt, men da regjeringen i 2015 erklærte at landet ikke lenger ønsket å være kandidat, ble dette aldri formelt behandlet eller godkjent av Det europeiske råd. Dermed regnes Island fortsatt som et aktivt kandidatland, selv om forhandlingene har ligget på is siden 2013 og søknaden ble forsøkt trukket i 2015.

Myndighetene har nylig satt i gang et initiativ for å stimulere en bred og informert offentlig samtale om medlemskap. Formålet er å gi befolkningen et godt beslutningsgrunnlag før en folkeavstemning, som etter planen skal gjennomføres innen 2027. Det vil si på ett eller annet tidspunkt fra nå og innen utløpet av 2027.

Innenfor det indre markedet er det islandske lovverket i praksis svært likt det som gjelder i EU-landene. På enkelte sektorer, som miljø og forbrukerrett, er regelverksdekningen tett opp mot 80 prosent. Dette betyr at dersom forhandlingene gjenopptas, vil det tekniske arbeidet kunne gå raskt, fordi store deler av EU-retten allerede er gjeldende nasjonal lov.

Hvordan ville situasjonen vært for Norge?

Norge har ingen tidligere søknad som fortsatt er gyldig. Etter folkeavstemningene i 1972 og 1994 regnes Norge ikke som kandidatland, og må derfor sende inn en ny søknad dersom medlemskap igjen blir aktuelt. Island fikk kandidatstatus i 2010, men det skjedde først etter at landet hadde sendt inn en egen søknad – selv om det allerede var EØS-medlem. En ny norsk søknad må derfor godkjennes enstemmig av Det europeiske råd, som består av toppene i EU-landene.

Hvert medlemsland har vetorett. Det betyr at et land som Ungarn – som tidligere har blokkert prosesser av helt andre årsaker – i prinsippet kan bruke en norsk søknad som pressmiddel i egne politiske forhandlinger.

Samtidig er det klart at Norge teknisk sett ville være blant de best forberedte søkerlandene. Gjennom EØS har Norge allerede innført store deler av EU-retten. For mange kapitler i en eventuell forhandlingsprosess ville norsk lov være så lik EU-lovgivningen at de raskt kunne avsluttes. I tillegg er forvaltningen velfungerende, og rettssikkerheten høy – noe EU legger stor vekt på i vurderingen av kandidater.

Men her møter teknikk realpolitikk. Selv om Norge er formelt og juridisk forberedt, vil en søknad likevel måtte forholde seg til køen av land som allerede er i forhandlinger – blant annet Ukraina, Moldova, Serbia og Albania. Å prioritere Norge foran disse kan bli kontroversielt i EU, og enkelte medlemsland vil kunne oppfatte det som urimelig.

Island har dermed et formelt fortrinn: De slipper ny søknad, og har allerede fått grønt lys fra Brussel til å fortsette på eksisterende grunnlag. Norge vil derimot måtte starte fra begynnelsen, både søknadsmessig og diplomatisk. Likevel ville prosessen, dersom det finnes folkelig og politisk vilje, kunne gå  raskere enn for mange andre søkerland – fordi mye allerede er på plass, både i lovverket og i praksis.

Til syvende og sist handler medlemskap ikke bare om lover og forordninger, men også om tillit, strategi og vilje – både hjemme og i Europa.