Farvel til den liberale verdensorden

For hva var egentlig Pax Americana?,  begrepet som utenriksministeren bruker.  Jo det var løftet om at amerikanske militærbaser skulle garantere europeisk frihet. Det var Bretton Woods-institusjonene som skapte rammeverket for global velstand. Det var Marshallplanen som gjenreiste et krigsherjet kontinent. Det var løftet om at demokrati og markedsøkonomi gikk hånd i hånd, beskyttet av den mektigste marine verden har sett og atomparaplyen som strakte seg fra Seattle til Tromsø. Det var troen på at frihandel, folkerett og felles verdier var en «pakke» – og at USA skulle betale store deler av regningen.

Nå er den kontrakten revet i stykker.

Vi står overfor en ledelse i USA som ikke bare utfordrer enkeltvedtak, men selve grunnmuren i det transatlantiske fellesskapet. En administrasjon som truer allierte med toll, stiller spørsmål ved NATOs eksistensberettigelse, og som i Grønlandssaken viste en kolonial holdning man trodde tilhørte en svunnen tid. Som utenriksministeren så presist formulerte det: «Disse endringene påvirker også etablerte normer for samkvem mellom stater og respekt for territoriell integritet og suverenitet.»

Det mest oppsiktsvekkende i redegjørelsen er erkjennelsen av at «vårt partnerskap med USA blir et annerledes partnerskap». Det er en diplomatisk omskrivning av at vi ikke lenger kan stole på at Washington stiller opp. Når supermakten selv begynner å undergrave de normene den en gang bygde, står vi igjen med et tomrom.

Europa i ferd med å våkne

Men midt i dette alvoret tegner det seg et kontur av noe nytt: Europa er i ferd med å våkne. Utenriksministeren beskriver et EU som «tar et større ansvar for europeisk sikkerhet». Dette er ikke lenger bare visjonære tanker fra Brussel-byråkrater, men en realitet som formes av krig og usikkerhet.

Det mest konkrete tegnet på dette skiftet er hvordan regjeringen nå knytter Norge tettere til de europeiske nøkkelspillerne. Partnerskapsavtaler med Storbritannia og Tyskland er allerede på plass, og Frankrike står for tur. Dette er en erkjennelse av at små stater som Norge må forankre seg i allianser som fungerer – og i en tid der USA vakler, er det Europa som utgjør forskjellen.

Enda mer interessant er det at ministeren åpner for å diskutere franske initiativ om kjernefysisk avskrekking i Europa. Riktignok med det forbehold at norsk atomvåpenpolitikk ligger fast, men selve det faktum at døren settes på gløtt for en slik diskusjon,  viser hvor raskt det geopolitiske landskapet er i endring. Trygghet kan ikke lenger tas for gitt; den må forhandles fram i nye konstellasjoner.

Samtidig som sikkerhetspolitikken europeiseres, visker grensene mellom sikkerhet og handel seg ut. Grønlandssaken var en vekker: Her ble handelspolitiske virkemidler brukt som press i et sikkerhetspolitisk spørsmål. Dette er virkeligheten Norge nå må navigere i.

EØS-avtalen

Og det er her EØS-avtalen kommer inn i bildet. Utenriksministeren er ærlig på noe regjeringen sjelden innrømmer: «Gapet mellom medlemskap og EØS blir tydeligere.» EU utvikler seg i retning av strategisk autonomi (EU vil stå på egne ben), med virkemidler for å beskytte egen industri og økonomisk sikkerhet. Norge står utenfor tollunionen, og dermed mer alene når handelskrigene raser.

Ingen garantier

Ferrosaken i fjor høst var et varsel. Selv om EU forsikrer at det var et engangstilfelle, har vi ingen garantier. Når EU nå bygger sin «økonomiske sikkerhet», risikerer norsk næringsliv å bli skviset ut. Utenriksministerens svar er å investere i forholdet til EU, ikke fordi vi er «greie», men fordi det er «et av de viktigste tiltakene vi kan gjøre for å sikre Norge i en urolig tid».

Pax Europaea

Det er en erkjennelse verdt å merke seg: I en verden der USA abdicerer (utenriksministerens ord), og der makt ofte erstatter rett, er det bare gjennom tett samarbeid med Europa at Norge kan bevare både sin sikkerhet og sitt velstand. «Pax Americana» er over. Nå gjenstår det å se om «Pax Europaea» er klar til å ta over.

Foto: Peter Mydske / Stortinget