Kronikk: Europa gir gass

Foto av Niall Moran.Lisens: CC BY NC SA 2.0 Etter tre år med krig i Ukraina er det nå tydelig at Europa har forlatt rollen som en forsiktig tilskuer og i stedet har inntatt scenen som en handlekraftig og militært engasjert aktør. Der europeiske hovedsteder i krigens begynnelse var preget av nøling, frykt for eskalering og en gjennomgående bekymring for energipriser og innenrikspolitisk ustabilitet, er tonen nå en annen: Dette er ikke lenger bare en kamp for Ukrainas territorielle integritet, men en eksistensiell kamp for Europas egen sikkerhet og fremtid.

Militært har EU og dets medlemsland trappet opp støtten til et nivå som for bare ett år siden ville vært utenkelig. Gjennom European Peace Facility har unionen allerede kanalisert over elleve milliarder euro i våpenhjelp, og flere land har tatt egne initiativ som går langt ut over det felles rammeverket. Tyskland og Storbritannia leder nå an i leveranser av avanserte luftvernssystemer, langdistanseraketter og – kanskje mest symbolsk – titusenvis av droner som skal endre dynamikken på slagmarken. Det er ikke lenger snakk om «defensiv støtte»; dette er militær bistand designet for at Ukraina skal vinne.

Men støtten begrenser seg ikke til krigens frontlinje. Europa har også åpnet pengesekken på bred front for å beskytte egne investeringer i Ukraina, for å bruke inntil tre milliarder euro årlig fra frosne russiske eiendeler, og for å sikre at krigsherjede områder kan gjenreises. Danmark har lansert EUs første eksportgarantier rettet mot Ukraina, og en bred «Koalisjon av villige» – med 31 land og EU-kommisjonen i spissen – arbeider med å etablere langsiktige sikkerhetsgarantier og forsvarsavtaler med Kyiv som vil binde europeisk støtte til Ukraina langt inn i neste tiår.

Det mest dramatiske skiftet er likevel kanskje det som skjer på kontinentet selv. Med Readiness 2030-programmet legger EU an til en historisk opprustning, ikke bare for å støtte Ukraina, men for å gjøre Europa i stand til å forsvare seg selv – med egne våpen, egen infrastruktur og felles produksjonslinjer. Det dreier seg om mer enn budsjettøkninger; dette er starten på en ny industriell epoke der ammunisjon, luftvern og cyberkapasitet får den samme politiske prioritet som energiforsyning og helseberedskap gjorde under pandemien.

Denne opprustningen er ledsaget av tiltak for å styrke sivil motstandskraft. Tyskland investerer nå tungt i kriseberedskap, tilfluktsrom og sivilforsvar – ikke først og fremst for ukrainske flyktninger, men for egne borgere. Det er en anerkjennelse av at krigen i øst har endret Europas grunnleggende sikkerhetsbilde. Frykten for at Russland en dag vil prøve å presse grensene til Baltikum, Polen eller Balkan er ikke lenger bare et worst-case-scenario – det er et politisk premiss som former statsbudsjetter og forsvarsplaner.

Samtidig er det viktig å se hva som er på spill. Europa handler ikke bare for Ukraina. Det handler for sin egen skyld. Hvis et fritt, demokratisk og vestvendt Ukraina går tapt, er det ikke bare et militært nederlag. Det er et strategisk og moralsk sammenbrudd for hele den europeiske idéen. I dette lyset blir det klart hvorfor Europas respons nå er så bred, så målrettet og så uvanlig koordinert.

For første gang på lenge har Europa funnet en felles ytre trussel som overskygger interne stridstemaer om migrasjon, økonomi og landbruk. Og for første gang på lenge handler EU med en klar strategisk hensikt, ikke bare reaksjonsbasert ad hoc-politikk. Vi ser konturene av et nytt Europa: mer militært, mer realistisk – og mer villig til å bære byrden av å være en geopolitisk aktør.

Det gjenstår selvsagt store spørsmål. Vil denne europeiske mobiliseringen holde gjennom valg, budsjettkriser og sosial uro? Vil USA trekke seg tilbake, og tvinge Europa til å stå enda mer alene? Vil Ukraina klare å vinne – og hvordan skal man definere en seier? Men uansett utfall har krigen allerede endret Europa. Og kanskje viktigst: Europa har endelig begynt å handle som om det vet det.

Av Leif Sande med støtte av Chat GPT