Lobbydugnad er ikke nok når EU endrer kurs.

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Av Randi Hugnes, politisk rådgiver, samfunnspolitisk avdeling, TEKNA. I disse dager tar EU en rekke skritt for å beskytte og utvikle egen økonomi. Von der Leyen 2.0 har satt målet om å styrke Europas konkurranseevne helt i sentrum av sin politiske agenda. Bakteppet er sammensatt, og noen vil beskrive det som dystert. Draghi-rapporten har vist med all tydelighet hvordan Europa henger etter USA og Kina når det kommer til innovasjon og økonomisk vekst. Vi ser et kontinent som ligger bakpå i utvikling og kommersialisering av avansert teknologi. En industri som har høye energipriser og trenger omstilling. Samtidig øker presset fra en aldrende befolkning og geopolitiske spenninger. Disse realitetene påvirker EUs prioriteringer.

EU står nå midt i en kursendring drevet av geopolitisk press fra stormaktene USA, Kina og Russland. Økonomisk sett må unionen balansere mellom å bevare markedsadgang til USA, håndtere subsidiekonkurransen innen grønn teknologi, og redusere avhengigheten til kinesiske leverandører og russisk energi. Dette har utløst en politisk dreining mot strategisk autonomi, med sterkere industripolitikk, samt fokus på energisikkerhet og forsvar. Men denne omstillingen koster, og den skaper politisk uro internt. Vi ser mer polarisering og flere euroskeptiske stemmer. Resultatet er en EU-politikk som kombinerer proteksjonisme og integrasjonsprosjekter, men i et stadig mer fragmentert landskap. Med andre ord prøver EU å beskytte egne markeder og bygge tettere samarbeid mellom medlemslandene, men må gjøre det i en tid der uenigheten internt øker. Denne kursendringen har konsekvenser for lille Norge, som står med én fot innenfor som EØS-medlem og én fot utenfor. Spørsmålet er om vi forstår hva dette kan bety for norsk industri, eksport og arbeidsplasser. Og har vi en plan?

Da Norge i 2022 vant kampen for å få vannkraften klassifisert som grønn i EUs taksonomiregelverk, ble det vist til den sterke påvirkningskraften norske interesseorganisasjoner, selskaper og myndigheter kan ha når vi står samlet og jobber aktivt for norske kjerneinteresser. Det hele ble omtalt som en stor lobbysuksess. Den norske dugnadsånden i Brussel er fortsatt sterk, men spørsmålet er om lagånden i «Team Norway» er nok i møte med den nye tiden vi lever i, eller om Norge må endre strategi for å bli hørt i et mer geopolitisk EU.

Donald Trump har endret USAs politiske kurs og innført toll på varer fra EU-land. Som svar har EU innført tiltak for å beskytte det europeiske markedet. Beskyttelsestiltak som nå rammer norsk ferrolegeringsindustri. Saken har vist hvordan Norge kan bli ansett som kun et tredjeland av EU. At vi ikke nødvendigvis får unntak som EØS-land. Og som tredjeland er vi ikke alene om å kjempe om oppmerksomheten til beslutningstakere i Brussel. Konkurransen fra andre tredjeland, selskaper og interesseorganisasjoner er stor. Utfallet var at Norge tapte kampen mot beskyttelsestiltak på ferrolegeringer, og det til tross for storstilt norsk lobbyaksjon. Brev, dialog, toppledermøter holdt ikke denne gangen. Det viser oss at selv når vi mobiliserer, kan vi tape. Vi blir nødt til å spørre oss hva som kan bli det neste. Vil EU innføre flere beskyttelsestiltak eller ta i bruk andre virkemidler som kan svekke norske bedrifters konkurranseevne?

Vi vet at nye initiativer er på vei. EU tar grep for å styrke europeisk økonomi og konkurransekraft. Ett av tiltakene som diskuteres, er merking av produkter med «Made in Europe» for å gjøre det mer attraktivt å kjøpe europeiske produkter. Avhengigheten til Kina skal reduseres, blant annet på områder som ren teknologi og bilproduksjon. Offentlige innkjøp skal styres i retning av mer europeiske varer. Forslaget skaper diskusjon fordi europeiske produkter sammenlignet med kinesiske ofte er dyrere. Hvordan nye merkeordninger, samt krav til mer europeiske komponenter i produkter, vil slå ut for norske forbrukere eller selskaper er uklart. Kan også merkeordningen i praksis komme til å bety «Made in EU», og Norge havne utenfor? Uansett er dette et eksempel på et EU som ønsker en mer aktiv industripolitikk i møte med global konkurranse.

Fremover er det usikkert om EØS-avtalen alene vil gi tilstrekkelig beskyttelse mot konsekvensene av EUs nye kurs. For å ivareta norske interesser må våre politikere og byråkrater trolig være mer til stede i Brussel og følge utviklingen tett. Samtidig er det ingen garanti for at omfattende lobbyinnsats gir ønsket effekt, særlig når den sist ble oppfattet som et påtrengende forsøk på å påvirke en demokratisk prosess vi ikke er en del av. Norske interesseaktører gjør en kjempeinnsats med de kortene de har for hånden, men EU har naturlig nok behov for autonomi i egne beslutninger. Avgjørelser skal til syvende og sist tas av egne organer og medlemsland, ikke av tredjeland eller lobbyister. I tillegg prioriterer EU, særlig under tidspress eller ved interessekonflikter, egne interesser fremfor tredjelands. Dette blir stadig tydeligere i en tid der medlemslandene i økende grad setter nasjonale hensyn foran fellesskapet. Å stå på utsiden har alltid vært krevende, men nå er det mer synlig enn noen gang. Norge må finne en strategi som sikrer oss innflytelse i Europas nye økonomiske virkelighet. Skal vi fortsette å løpe etter EU eller tør vi å tenke nytt? For spørsmålet er ikke om EU endrer kurs, det har de allerede gjort. Spørsmålet er om vi tør å endre vår, og i hvilken retning?

Krigen i Ukraina går snart inn i sitt fjerde år. Uansett om USA skulle lykkes med sine forsøk på å skape fred mellom Russland og Ukraina, vil EU måtte forholde seg til en såret russisk bjørn også i fremtiden.  Dette vil stille nye krav til europeisk sikkerhet, og med et USA preget av nasjonalisme og MAGA-ideologi, er det avgjørende at EU tar en mer sikkerhetspolitisk rolle. Det er ikke sikkert at NATO er den garantien det har vært siden 1948. Også her må Norge sikres en rolle. Vi har i alle år hatt rollen som “NATO i nord”. Etter EU-landene Finland og Sveriges inntreden i alliansen, vil det være naturlig at de tar den rollen i et EU der forsvars- og sikkerhetspolitikk blir en høyere prioritert oppgave. Ikke bare skader det vår rolle i verden, men det vil også være ugunstig for norsk forsvarsindustri.

Samtidig som Kina gjør det de kan for å vinne teknologikappløpet, har India gått forbi Kina i å være verdens mest folkerike land. USAs fremste europeiske interesse ser ut til å være å gjøre oss ustabile. Løsningen for Europa er investering og omstilling, og et felles prosjekt. Hva skjer med Norge når EU blir mer proteksjonistisk og geopolitisk? Har vi en strategi eller tar vi problemene når de kommer? Jeg vet ikke – men jeg vet at vi må slutte å drive lobbyarbeid på dugnad, for å være best mulig stilt.