LOs råd til medlemmene i 1994 kan ikke fryse europadebatten i 2026

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Når de grunnleggende forutsetningene for dagens europapolitikk svikter, må også politikken kunne vurderes på nytt. WTO-systemet er i ferd med å bryte sammen, og EØS-avtalen gir ikke vern mot EUs innføring av beskyttelsestoll – selv om Norge formelt er en del av det indre marked. I en slik situasjon er det åpenbart at verken EU-spørsmålet eller EØS-avtalen kan behandles som politisk avsluttede kapitler.

Det kan heller ikke legges til grunn at EØS-avtalen setter grenser for en intern debatt i LO. LO-kongressen har slått fast at forutsigbare rammebetingelser forutsetter internasjonalt forpliktende samarbeid, og har pekt på Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen, EFTA-frihandelsavtaler og WTO-systemet. Samtidig har LO understreket at Norge må ha reell tilgang til EUs indre marked og likeverdige konkurransevilkår. Når dette ikke lenger fungerer etter hensikten, er det legitimt å stille spørsmål ved om dagens ordninger er tilstrekkelige.

På denne bakgrunnen er det fullt legitimt – og i tråd med LOs demokratiske tradisjoner – at LO når som helst kan ta initiativ til en ny og åpen debatt om Norges forhold til EU. Det gjelder både spørsmålet om EU-medlemskap og andre former for tilknytning, som for eksempel deltakelse i EUs tollunion. En slik debatt kan eventuelt avsluttes med behandling i en ordinær eller ekstraordinær LO-kongress.

Det blir ofte hevdet at LO «har sagt nei til EU», som om dette var et prinsipielt og varig standpunkt som binder organisasjonen i generasjoner. Da vises det gjerne til vedtaket på LO-kongressen 22. september 1994. Men dette er en forenkling – og i realiteten misvisende.

Det LO-kongressen behandlet i 1994, var ikke et varig standpunkt om Norges forhold til EU, men et endelig råd til medlemmene om hvordan de burde stemme i den kommende folkeavstemningen to måneder senere. Vedtaket var eksplisitt knyttet til folkeavstemningen i 1994 og kan ikke uten videre tolkes som et tidløst politisk mandat.

Dette ble også gjort klart av daværende LO-leder Yngve Hågensen i åpningstalen til kongressen. Der redegjorde han for hva kongressen faktisk skulle ta stilling til:

«Kongressen har fått seg forelagt fire innstillinger fra sekretariatet som vil bli begrunnet av forslagsstillerne. Etter forhandlingene er sluttført, står kongressen igjen med et vedtak. Dette vedtaket vil være Landsorganisasjonens råd til medlemmene.»

Kongressen behandlet således fire alternative råd:
– Et flertallsforslag, med Yngve Hågensen i spissen, som anbefalte ja til EU dersom Sverige og Finland også stemte ja.
– Et forslag fra Kjell Bjørndalen, som anbefalte ja til EU uavhengig av nabolandenes valg.
– Et forslag fra Jan Davidsen, som støttet EØS-avtalen, men anbefalte medlemmene å stemme nei til EU-medlemskap.
– Et forslag fra Jan Werner Hansen (NTL), som mente LO ikke burde gi noe råd i det hele tatt.

Forslag nummer to og fire ble trukket underveis. I den avsluttende avstemningen mellom forslag én og tre fikk forslaget fra Yngve Hågensen 152 stemmer, mens forslaget fra Jan Davidsen fikk 156 stemmer. Utfallet ble dermed et råd til medlemmene om å stemme nei i en helt konkret situasjon.

Dette var ikke et vedtektsvedtak, og heller ikke ment å være et permanent politisk standpunkt som skulle stenge for fremtidig debatt. Et råd gitt til LOs medlemmer fattet i en konkret situasjon i 1994,  kan derfor ikke brukes som argument for å avvise en ny diskusjon tre tiår senere, i en helt annen politisk, økonomisk og geopolitisk virkelighet.

Leif Sande, kronikk