Vil vi fortsette å stå på gangen og håpe på unntak – eller vil vi være med der beslutningene tas.

Marianne Riddervold, professor i statsvitenskap og EU-forsker, beskriver svært presist hvordan Norge havner i skvis når EU endrer kurs  (se innlegg Aftenposten)Toll på jernlegeringer er ikke et enkeltstående uhell, men et tydelig varsel om at Norges tilknytningsform til EU ikke lenger passer utviklingen i Europa.

Riddervold viser hvordan EU nå tenker sikkerhet, strategisk autonomi og konkurransekraft på tvers av nesten alle politikkområder: handel, industri, landbruk, teknologi og forsvar. Når alt henger sammen med alt, blir det stadig vanskeligere for Norge å lene seg på en EØS-avtale som er skreddersydd for et EU der det indre marked sto mer alene.

Det er et viktig poeng når hun peker på at Norge enten må be om unntak, eller håpe på å få bli med, hver gang EU utvikler nye ordninger. Da er det til syvende og sist EUs vurdering av egne interesser som avgjør om Norge er innenfor eller utenfor. Det gir oss en sårbarhet som blir tydeligere for hver ny sak – fra helseberedskap og forsvarssamarbeid til handelshindringer som rammer norsk industri.

Jeg deler Riddervolds konklusjon: EU er ikke det EU var i 1992, og EØS er ikke lenger tilstrekkelig til å sikre norske interesser. Når EU skiller stadig tydeligere mellom medlemmer og andre land, må Norge spørre seg om vi vil fortsette å stå på gangen og håpe på unntak – eller om vi vil være med der beslutningene tas.

Kilde: Med et EU i rask endring vil vi se utfordringer på stadig flere områder.

Foto: KI-generert/Chatgpt