Reegård: ESA har sporet av

I Klassekampen denne uken skrev Stein Reegård at ESA har «sporet av» fra sitt egentlige mandat.
Han påpeker at overvåkingsorganet tolker EØS-reglene strengere enn EU selv, særlig i spørsmål om anbud og statsstøtte:

«ESA praktiserer anbudsreglene strengere enn EU selv, og skaper problemer som ikke eksisterer i medlemslandene,» skrev Reegård.

Han mener norske myndigheter utviser for liten selvtillit, og at EØS dermed fungerer som et redskap for
privatisering snarere enn et samarbeid mellom likeverdige parter.

Eksempel 1: Transport og anbud – ESA overkjører sosialt hensyn

ESA har flere ganger presset Norge til konkurranseutsetting av kollektivtransport, selv der EU-domstolen har åpnet for sosiale og miljømessige unntak.
Et kjent tilfelle er anbudsordningen i kollektivtrafikken, der ESA krevde åpne konkurranser for fylkeskommunale kontrakter – til tross for at EU tillater direkte tildeling til egne selskaper (in-house).

Selv EU-kommisjonen praktiserer transportforordningen mer pragmatisk, men ESA krevde full konkurranseutsetting av buss- og fergeruter.
Resultatet var privatisering og økte kostnader, uten bevis for bedre tjenester.

Eksempel 2: Arbeidstid – Fossumkollektivet-dommen

I 2016 avgjorde EFTA-domstolen saken E-5/15, Fagforbundet mot Stiftelsen Fossumkollektivet.
Ansatte jobbet 84 timer i uka i såkalte langvakter, og Fagforbundet hevdet at dette brøt med EUs arbeidstidsdirektiv.
EFTA-domstolen åpnet likevel for ordningen – langt friere enn EU-domstolen ville gjort.

«Vi er skuffet over at EFTA-domstolen legger opp til en mye friere tolkning av direktivet enn det EU-domstolen gjør. Dette åpner for altfor lange vakter i omsorgsyrker der sikkerhet og helse burde være i sentrum.»

«Dommen viser at EFTA-systemet ikke alltid følger EU-rettens sosialrettslige utvikling.»

Dermed ble EFTA et eksempel på hvordan EØS-regimet svekker arbeidstidsvernet, mens EU strammer det inn.

Eksempel 3: Offentlige tjenester og kommunalt handlingsrom

ESA har også gått hardere til verks mot offentlig sektor enn EU-kommisjonen vanligvis gjør.
I flere norske saker om kommunal drift og støtte – blant annet innen renovasjon og vannforsyning – har ESA krevd anbud og selskapsutskilling der EU tillater interne løsninger (in-house).

KS (Kommunenes organisasjon) har påpekt at «handlingsrommet i EØS ofte tolkes for snevert av ESA», og at dette svekker lokaldemokratiets mulighet til å organisere egne tjenester.
EU-domstolen har derimot i flere saker (som Stadt Halle og Remondis) erkjent at kommuner kan drive egne selskaper uten konkurranse, så lenge de ikke er profittbaserte.
I EØS får vi altså en mer markedsdogmatisk praksis enn i Brussel.

EU liberaliserer mindre – og investerer mer

Paradokset er at EU selv nå liberaliserer mindre.
Etter krigen i Ukraina og pandemien har unionen opprettet Green Deal Industrial Plan og Readiness 2030, der fellesskapet investerer tungt i industri og forsvar.
Professor Kjell Inge Bjerga ved Forsvarets høgskole sier at EUs forsvarssatsing handler om å «samordne investeringer, unngå duplisering og styrke den europeiske forsvarsindustrien».

Mens EU på sin side slik beveger seg mot aktiv industripolitikk,
fortsetter ESA å vurdere statlige investeringer etter de gamle statsstøttereglene – som om 2008-krisen aldri hadde skjedd.

Når kontroll blir ideologi

ESA og EFTA ble etablert for å sikre like konkurransevilkår.
I praksis har de blitt ideologiske voktere av markedet, som nekter å ta inn over seg de politiske endringene i Europa.
EU tillater i dag industripolitikk og strategiske investeringer for klima, energi og forsvar – men EØS-institusjonene straffer land som gjør det samme.

En utfordring til venstresiden

For fagbevegelsen og venstresiden må dette bli et varsko:
Når Brussel beveger seg mot sosial og grønn politikk, er det ikke EU, men EFTA som nå står for nyliberalismen.
Vi kan ikke fortsette å bruke EØS som påskudd for å akseptere privatisering, sosial dumping og lange arbeidsuker.

Venstresiden må begynne å spørre:

• Hvorfor aksepterer vi at ESA og EFTA står til høyre for EU?
• Er det ikke på tide å ta noen steg fram i Retning EU?