Når gjødsel blir geopolitikk: Norges rolle i et nytt Europa

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Av Lise Skjevik. Europa står midt i et dramatisk geopolitisk skifte. Krigen i Ukraina, energikrisen og skjerpede klimakrav har synliggjort hvor sårbare europeiske samfunn blir når grunnleggende forsyninger, som gass og gjødsel, kontrolleres av land som bruker dem som politiske pressmidler. For første gang på lenge handler den europeiske debatten ikke bare om utslippskutt, men om hvordan man skal sikre industri, matproduksjon og økonomisk stabilitet i en verden der energi og råvarer i økende grad er blitt sikkerhetspolitikk. Da Russland reduserte og etter hvert stengte store deler av gassleveransene til Europa i 2022, ble konsekvensene umiddelbare. Strømprisene skjøt i været, flere typer industriproduksjon ble satt på pause, og landbruket kom under sterkt press. For gjødselindustrien, som er helt avhengig av naturgass, ble situasjonen særlig dramatisk. Flere europeiske fabrikker måtte stenge midlertidig eller redusere produksjonen kraftig fordi kostnadene ble for høye. Samtidig økte importen av ferdigprodusert gjødsel.

Det er skrevet mye om Europas avhengighet av russisk gass til energiformål. Mindre kjent er det at Europa samtidig gjorde seg stadig mer avhengig av russisk gjødsel. Russland produserte gjødsel basert på billig gass og kunne selge til svært lave priser europeiske produsenter ikke kunne konkurrere med. På det meste kom over en fjerdedel av importert gjødsel til EU, fra Russland. Dette er ikke bare et handelsspørsmål. Når moderne landbruk er helt avhengig av mineralgjødsel, og avlingene kan falle med 30–50 prosent uten, blir tilgang på gjødsel et spørsmål om matsikkerhet, og dermed også om politisk stabilitet.

For å beskytte både industri og klimamål har EU derfor innført toll på russisk gjødsel og inkludert gjødsel i CBAM – EUs karbonjusteringsmekanisme. Karbontoll, på godt norsk. CBAM kan beskrives som et “klimafilter” rundt det europeiske markedet. Varer som importeres til EU må dokumentere hvor store utslipp som har fulgt produksjonen. Dersom utslippene er høyere enn det som gjelder for europeiske produsenter, må importøren betale for forskjellen. Slik sørger EU for at produsenter utenfor unionen ikke kan konkurrere seg til markedsandeler ved å ta snarveier på klima. Dette er viktig av to grunner. For det første beskytter CBAM europeiske arbeidsplasser mot utflagging og sosial dumping i industrien. For det andre reduserer mekanismen risikoen for ny avhengighet av land som ikke deler Europas politiske eller sikkerhetspolitiske interesser. CBAM handler dermed ikke bare om klima, men også om kontroll over verdikjeder som er avgjørende for både industri og matproduksjon.

Likevel har enkelte EU-land ønsket å svekke CBAM for gjødsel av hensyn til bøndenes kostnader. Det er forståelig, men også kortsiktig. En svekkelse ville i praksis åpnet døren igjen for billig russisk import, og dermed risikert å gjenopprette den samme sårbarheten Europa nettopp har forsøkt å komme seg ut av. Europas bønder trenger forutsigbar tilgang på nødvendige ressurser, ikke en ny runde med politisk usikkerhet i verdikjedene.

I denne situasjonen har Norge hatt en helt sentral rolle. Norsk gass var avgjørende for å stabilisere energiforsyningen i Europa da krisen var på sitt verste. I tillegg er Norge en av verdens ledende produsenter av mineralgjødsel, og ligger langt fremme i utviklingen av grønn ammoniakk og hydrogenbaserte produksjonsmetoder. Dette er teknologier som EU trenger dersom man både skal kutte utslipp og bygge opp en mer robust industriell base i Europa.

Men Norges samarbeid med EU avdekker også et strukturelt problem. De politiske beslutningene som former Europas energi‑, klima‑ og industripolitikk får direkte konsekvenser for norske arbeidsplasser og investeringer. Likevel tas beslutningene uten norsk medbestemmelse. EØS-avtalen gir oss tilgang til det indre markedet, men ikke innflytelse over regelverket som utvikles. Ordninger som CBAM, støtte til grønn industri, hydrogenstrategier og energimarkedsregler utformes i EU-institusjonene, og sånn det er nå må Norge tilpasse seg i etterkant.

Et norsk EU‑medlemskap ville endret dette maktforholdet betydelig. Som medlemsland ville Norge hatt full deltakelse i alle EUs beslutningsorganer. Basert på befolkningstall ville Norge hatt rundt 14–15 representanter i Europaparlamentet. Disse ville deltatt i utformingen av lovverk som CBAM fra første stund: i komiteene, i forhandlingene og i de endelige avstemningene. Det er her detaljene avgjøres, og det er her industri‑ og arbeidstakerinteressene i praksis kan ivaretas. I Rådet, der de 27 medlemslandene forhandler fram politiske kompromisser, ville Norge hatt stemmerett og vært en del av hele prosessen. Vi ville deltatt på alt fra tekniske arbeidsgrupper til ministermøter. Det er ofte her de viktigste avveiningene mellom klima, industri og konkurranseevne skjer. Norske aktører kan per i dag prøve å drive lobbyvirksomhet og påvirke Europaparlamentet og Europakommisjonen, men Rådet har man kun tilgang til som medlemsland. I tillegg ville Norge hatt én kommissær i Kommisjonen, med ansvar for et spesifikt politikkområde og direkte påvirkning på hvilke forslag som legges på bordet i utgangspunktet. For regelverk som CBAM betyr dette at Norge ikke bare ville forholdt seg til ferdige beslutninger, men vært med på å forme dem. Det samme gjelder eksempelvis energipolitikk, gassmarkedsregler, utslippsstandarder og støtteordninger for industri. For norsk fagbevegelse handler dette i bunn og grunn om rammevilkår for arbeid, industri og verdiskaping. Det som tilsynelatende ser ut som små, tekniske valg i Brussel kan avgjøre hvor investeringer havner, hvilke jobber som blir igjen, og hvor robuste europeiske verdikjeder faktisk blir. Skal vi ha en ordentlig EU-debatt i Norge må vi ha med fagbevegelsen, og da må vi bli flinkere på å få frem de konkrete fordelene et medlemskap faktisk innebærer.

Europa vil i årene som kommer trenge sikre energileveranser, lavutslippsteknologi og pålitelige samarbeidspartnere. Norge har alle forutsetninger for å være en sentral del av dette. Spørsmålet er hvordan vi best bruker denne posisjonen, og hvor stor innflytelse vi ønsker å ha når Europas framtidige industri‑ og klimapolitikk formes.