NATO styrket Norden – men uten Norge i EU mangler den politiske kraften

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Det er bred enighet blant sikkerhetspolitiske analytikere om at Finlands og Sveriges medlemskap i NATO har styrket Norden som strategisk region. For første gang i moderne tid er alle de nordiske landene del av den samme forsvarsalliansen.

Dette har endret den sikkerhetspolitiske geografi i Nord-Europa. Fra Barentshavet i nord til Østersjøen i sør kan NATO nå planlegge og operere med Norden som ett sammenhengende strategisk område. Militær planlegging, øvelser og logistikk kan samordnes på en måte som tidligere ikke var mulig.

Flere analytikere har pekt på at dette i praksis har gjort Norden til en av de mest integrerte sikkerhetsregionene i Europa. Samarbeidet mellom Norge, Sverige, Finland og Danmark om luftforsvar, etterretning og militær mobilitet er allerede blitt tettere. Initiativer som integrert nordisk luftforsvar og mer koordinert operativ planlegging viser hvor raskt samarbeidet kan utvikle seg når alle landene er i samme allianse.

Det er vanskelig å overdrive betydningen av dette. I NATO-sammenheng omtales Norden nå ofte som en samlet strategisk region – med store militære kapasiteter, en lang kystlinje mot nord og kontroll over viktige havområder i nordområdene og Østersjøen.

Men samtidig peker flere forskere på et interessant paradoks.

Mens Norden nå er samlet i NATO, er regionen fortsatt delt i EU

Danmark, Sverige og Finland deltar fullt ut i EUs beslutningssystem der store deler av Europas politikk formes. Norge står fortsatt utenfor.

Dette har konsekvenser for det nordiske samarbeidet.

En betydelig del av det politiske arbeidet som diskuteres i Nordisk råd og i nordiske ministermøter, må i praksis bringes videre inn i EU-systemet for å få virkning. Mange av de sakene som er viktige for Norden – energi, klima, industripolitikk, transport, digitalisering og sikkerhet – avgjøres i dag i Brussel.

Der sitter de tre nordiske EU-landene ved bordet. Norge gjør det ikke og den norske stemmekraften tapes.

Flere forskere på europeisk samarbeid har pekt på at mye av det reelle nordiske samarbeidet i dag foregår nettopp i EU. Sverige, Danmark og Finland koordinerer seg ofte før møter i ministerrådet og forsøker å fremme felles nordiske posisjoner.

Dette gjelder en rekke områder.

Energipolitikken er ett eksempel. Utbygging av kraftnett, regulering av energimarkeder og utviklingen av Europas energisystem bestemmes i stor grad gjennom EU-regelverk.

Industripolitikken er et annet. EU har de siste årene lansert store programmer for strategisk industri, teknologi, batterier og grønn omstilling. Her formes rammebetingelsene for europeisk industri – og dermed også for nordisk industri.

Også transportpolitikk, klima- og miljøregler, digital regulering og sikkerhetsindustri utvikles i stadig større grad gjennom EU-systemet.

På det militære området er Norden nå samlet gjennom NATO. Men på det politiske og økonomiske området – der mange av rammene for fremtidens sikkerhet, industri og energi legges – er Norden fortsatt delt.

Hvis alle de nordiske landene deltok i EU-beslutningene, kunne regionen hatt en tydeligere samlet stemme i europeisk politikk. Med fem nordiske land rundt bordet i det Europeiske råd, EUs ministerråd og en betydelig nordisk gruppe i Europaparlamentet, kunne Norden i større grad koordinere seg og fremme felles interesser.

I stedet står Norge ofte i en situasjon der vi følger utviklingen tett – men uten å delta i avstemningene. Vi prøver å påvirke de andre nordiske landene til å tale vår sak, men bidrar ikke med den stemmekraften vi kunne stilt med som medlem.

Det betyr ikke at nordisk samarbeid er svakt. Tvert imot har det aldri vært tettere på mange områder. Men det betyr at noe av det politiske potensialet i samarbeidet ikke blir fullt utnyttet.

Norden er i ferd med å bli en stadig viktigere region i Europa – sikkerhetspolitisk, økonomisk og strategisk.

Spørsmålet er om regionen også i fremtiden vil opptre samlet der beslutningene faktisk tas.I  norsk EU-debatt har nei-siden ofte fremhevet sterkere nordisk samarbeid som et alternativ til EU.
Paradokset er at mye av det nordiske samarbeidet i dag nettopp foregår i EU – der Norge ikke sitter ved bordet.