Nei, EØS-midlene er ikke symbolpolitikk – de er livsnødvendige for Norge

Av Leif Sande, faglig sekretær Retning EU.

Dette er et svar på et debattinnlegg i KSU.no 12. juni. Her hevder Anne Kathrine Notøy at EØS-midlene er «ein kostbar symbolpolitikk». Hun foreslår at pengene i stedet kunne vært brukt på alt fra flere lærere til billigere ferjer i Møre og Romsdal. Det kan høres forlokkende ut, men i realiteten blir det å sage av greina man sitter på.

EØS-midlene er ikke veldedighet. De er en strategisk investering – i markedsadgang, arbeidsplasser og økonomisk stabilitet i hele landet.

Vi får mer tilbake enn vi gir

På oppdrag fra NHO har Menon Economics dokumentert at Norge i 2023 eksporterte varer og tjenester for over 1 600 milliarder kroner, hvorav to tredeler gikk til EU/EØS-markedet. Denne handelen la grunnlaget for over 410 000 norske arbeidsplasser.

Mange av disse er direkte knyttet til eksportindustrien i distriktene – i fiskeri, oppdrett, prosessindustri og maritim sektor. Tallene viser at eksporten til EU/EØS utgjør 8–14 prosent av den totale sysselsettingen i norske fylker. I fylker som Møre og Romsdal, Nordland og Vestland er EØS-avtalen bokstavelig talt ryggraden i økonomien.

Å kalle dette «symbolpolitikk» er en grov feilvurdering.

Realøkonomi, ikke regnearkretorikk

Det er lett å sette opp lister over alt vi kunne gjort med pengene vi betaler i EØS-midler. Det Notøy ikke nevner, er hva vi hadde mistet uten EØS-avtalen:

Tilgang til Europas indre marked
Tollfrihet og forutsigbare rammer for eksportnæringer
Jobber og aktivitet i kystsamfunn, distriktskommuner og industriområder

Notøy skriver at Møre og Romsdal kunne fått 120 millioner årlig fra EØS-midlene om de ble fordelt nasjonalt. Men hun nevner ikke at nettopp EØS avtalen gir eksportinntekter som langt overgår dette beløpet – hvert eneste år. Uten den tilgangen risikerer vi tap av kontrakter, investeringer og tusenvis av arbeidsplasser i fylket.

Distriktspolitikk begynner med eksport

Rapporten fra Menon viser at distriktskommuner med høy eksport har hatt befolkningsvekst de siste 15 årene, mens kommuner med lav eksportandel har opplevd tilbakegang. Det sier alt om hvor viktig EØS-samarbeidet er for levende lokalsamfunn.

Det handler ikke bare om økonomi – men om hvor folk kan bo, jobbe og skape framtid. Skal vi bygge opp helsetjenester og kulturtilbud i distriktene, må vi først ha arbeidsplasser som holder folk der.

Solidaritet og selvråderett henger sammen

Notøy kritiserer at Norge dekker 85 prosent av hvert EØS-prosjekt og at mye går til demokrati- og rettsstatsarbeid i Øst-Europa. Men dette er ingen «gavepakke» – det er en del av en gjensidig forpliktende avtale. Vi får markedsadgang. I bytte forplikter vi oss til å bidra til sosial og økonomisk utjevning i Europa. Og i en tid med krig i Europa og økende autoritære strømninger, er EØS-midlene en investering i stabilitet, samarbeid og sikkerhet.

Det egentlige spørsmålet

EØS-midlene er ikke symbolpolitikk. Det virkelige spørsmålet er: Skal vi svekke EØS-avtalen – og risikere markedstilgangen som holder hjulene i gang i norsk økonomi – for å «spare» på en ordning som gir oss hundretusenvis av jobber tilbake?

Hvis svaret på det er ja, skylder man velgerne å være ærlig om konsekvensene: Økt usikkerhet, redusert eksport og svekket velferdsgrunnlag i distriktene.

Dette handler ikke om å sette «Noreg først». Det handler om å skjønne at vi allerede får mer tilbake enn vi gir