Norge kan som Tyrkia bli med i EUs tollunion, men til hvilke pris.

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Norsk Industri har nylig avholdt et seminar der spørsmålet om norsk tilknytning til EUs tollunion ble diskutert. Debatten har fått ny aktualitet i etterkant av ferrolegeringssaken, der EU valgte å behandle Norge som et tredjeland – og ikke som en del av «innsiden».

Det rettslige utgangspunktet

Under et frokostseminar i regi av Norsk Industri 13. januar redegjorde Halvard Haukeland Fredriksen, professor ved Universitetet i Bergen, for de rettslige rammene. Hans hovedpoeng var at det i utgangspunktet ikke finnes noe rettslig hinder for at Norge – alene eller sammen med EFTA-landene – kan knytte seg til EUs tollunion.

Dette er et viktig premiss i debatten: Tollunion er ikke forbeholdt EU-medlemmer i streng juridisk forstand. Spørsmålet er dermed ikke først og fremst om det er mulig, men hva det vil koste – og hva Norge må gi fra seg.

Begrenset handlingsrom i møte med EU

Fredriksen pekte videre på at handlingsrommet i realiteten er snevert. Det er høyst usikkert om EU vil være interessert i en modell der Norge bare får delta i tollunionen for utvalgte varer, som industrivarer, mens landbruk holdes utenfor. En slik selektiv tilknytning vil kreve politisk vilje i EU – og omfattende forhandlinger – uten noen garanti for resultat.

Tollunionens strukturelle slagside

Her ligger også kjernen i problemet. Tollunionen er ikke et selvstendig rettssubjekt. Det er EU som forhandler og inngår handelsavtaler med tredjeland. Når EU inngår en frihandelsavtale, forplikter den EU – og alle som er bundet av EUs tollregime.

Dersom Norge deltar i tollunionen, vil Norge dermed være forpliktet til å åpne sitt marked på samme vilkår som EU. Tredjelandet vil derimot ikke være forpliktet til å gi Norge tilsvarende markedsadgang, siden Norge ikke er part i avtalen. Dette er ikke et teknisk problem som kan «løses», men en direkte konsekvens av hvordan EUs handelspolitikk er organisert.

Tyrkia viser hva asymmetrien betyr i praksis

Et godt eksempel på den asymmetriske effekten av en tollunion uten medlemskap er Tyrkia. EU–Tyrkia-tollunionen gir Tyrkia tilgang til EU-markedet, men samtidig må Tyrkia akseptere EUs felles toll og EUs frihandelsavtaler med tredjeland, uten at tredjelandene er forpliktet til å gi Tyrkia tilsvarende markedsadgang.

Dette er ikke en teoretisk antakelse, men dokumentert i analyser fra Europaparlamentet, som peker på at tredjeland som har inngått frihandelsavtale med EU, ikke har økonomisk insentiv til å inngå tilsvarende avtaler med Tyrkia, fordi de allerede får preferensiell adgang til det tyrkiske markedet gjennom tollunionen.

Norges reelle valg

For Norges del kommer dette i tillegg til et annet grunnleggende forhold: Som deltaker i tollunionen vil det være EU som fastsetter tollsatsene for industrivarer – fortsatt uten norsk medbestemmelse, nettopp fordi Norge ikke er EU-medlem. Samtidig vil en slik tilknytning ta lang tid å forhandle fram og innebære betydelig politisk og institusjonell usikkerhet.

Sett i lys av dette fremstår én konklusjon klarere enn alternativene: Dersom målet er forutsigbarhet, markedsadgang og reell innflytelse, er det vanskelig å se at en omvei via tollunionen er bedre enn å stille seg i køen for fullt EU-medlemskap. Medlemskap gir medbestemmelse og sikkerhet for faktisk å være på innsiden – ikke bare i teorien, men i praksis.

Kilde: EUs tollunion – er det mulig for Norge å bli med?