Norge kan som Tyrkia bli med i EUs tollunion, men til hvilke pris.
📩 Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen
Norsk Industri har nylig avholdt et seminar der spørsmålet om norsk tilknytning til EUs tollunion ble diskutert. Debatten har fått ny aktualitet i etterkant av ferrolegeringssaken, der EU valgte å behandle Norge som et tredjeland – og ikke som en del av «innsiden».
Det rettslige utgangspunktet
Under et frokostseminar i regi av Norsk Industri 13. januar redegjorde Halvard Haukeland Fredriksen, professor ved Universitetet i Bergen, for de rettslige rammene. Hans hovedpoeng var at det i utgangspunktet ikke finnes noe rettslig hinder for at Norge – alene eller sammen med EFTA-landene – kan knytte seg til EUs tollunion.
Dette er et viktig premiss i debatten: Tollunion er ikke forbeholdt EU-medlemmer i streng juridisk forstand. Spørsmålet er dermed ikke først og fremst om det er mulig, men hva det vil koste – og hva Norge må gi fra seg.
Begrenset handlingsrom i møte med EU
Fredriksen pekte videre på at handlingsrommet i realiteten er snevert. Det er høyst usikkert om EU vil være interessert i en modell der Norge bare får delta i tollunionen for utvalgte varer, som industrivarer, mens landbruk holdes utenfor. En slik selektiv tilknytning vil kreve politisk vilje i EU – og omfattende forhandlinger – uten noen garanti for resultat.
Tollunionens strukturelle slagside
Her ligger også kjernen i problemet. Tollunionen er ikke et selvstendig rettssubjekt. Det er EU som forhandler og inngår handelsavtaler med tredjeland. Når EU inngår en frihandelsavtale, forplikter den EU – og alle som er bundet av EUs tollregime.
Dersom Norge deltar i tollunionen, vil Norge dermed være forpliktet til å åpne sitt marked på samme vilkår som EU. Tredjelandet vil derimot ikke være forpliktet til å gi Norge tilsvarende markedsadgang, siden Norge ikke er part i avtalen. Dette er ikke et teknisk problem som kan «løses», men en direkte konsekvens av hvordan EUs handelspolitikk er organisert.
Tyrkia viser hva asymmetrien betyr i praksis
Et godt eksempel på den asymmetriske effekten av en tollunion uten medlemskap er Tyrkia. EU–Tyrkia-tollunionen gir Tyrkia tilgang til EU-markedet, men samtidig må Tyrkia akseptere EUs felles toll og EUs frihandelsavtaler med tredjeland, uten at tredjelandene er forpliktet til å gi Tyrkia tilsvarende markedsadgang.
Dette er ikke en teoretisk antakelse, men dokumentert i analyser fra Europaparlamentet, som peker på at tredjeland som har inngått frihandelsavtale med EU, ikke har økonomisk insentiv til å inngå tilsvarende avtaler med Tyrkia, fordi de allerede får preferensiell adgang til det tyrkiske markedet gjennom tollunionen.
Norges reelle valg
For Norges del kommer dette i tillegg til et annet grunnleggende forhold: Som deltaker i tollunionen vil det være EU som fastsetter tollsatsene for industrivarer – fortsatt uten norsk medbestemmelse, nettopp fordi Norge ikke er EU-medlem. Samtidig vil en slik tilknytning ta lang tid å forhandle fram og innebære betydelig politisk og institusjonell usikkerhet.
Sett i lys av dette fremstår én konklusjon klarere enn alternativene: Dersom målet er forutsigbarhet, markedsadgang og reell innflytelse, er det vanskelig å se at en omvei via tollunionen er bedre enn å stille seg i køen for fullt EU-medlemskap. Medlemskap gir medbestemmelse og sikkerhet for faktisk å være på innsiden – ikke bare i teorien, men i praksis.
