Norge kan ikke fortsette å stå utenfor og håpe på det beste

Abonner på nyhetsbrevet Europaportalen

Marius Nord Jøntvedt

Med geopolitisk usikkerhet, Trump og et mindre forutsigbart USA, Nato under press og EU som tar en tydeligere sikkerhetspolitisk rolle – er det uansvarlig å sitte stille og håpe på at EØS-avtalen vil fortsette å tjene oss godt nok.  

Det er på høy tid med et fullverdig norsk EU-medlemskap. Allikevel er det stor vegring for å ta debatten. Noe som på mange måter er forståelig. Flertallet sier nei på meningsmålinger. Å løfte debatten vil kunne splitte og ha en høy pris for politikere partier, særlig der både «ja» og «nei» er godt representert i velgermassen. 

Avstemming er derfor en lite farbar vei nå, men det er prekært å starte en seriøs, åpen og faktabasert debatt om norsk EU-medlemskap. Og det hviler et stort ansvar på politikere og fagbevegelsen for å få fart på den. 

Som kjent er stortingsrepresentant Trine Lise Sundnes (Ap) leder av Europabevegelsen, og klar i sin tale. Det er bra. I partiprogrammet sier Ap at de i de to forrige avstemningene har anbefalt medlemskap, og at «Det er både viktigere og mer krevende å sørge for at EØS-avtalen fungerer» – det er noen antydninger her, men generelt er tonen fra partiets ledere og i sentrale plandokumenter temmelig rund. 

I fagbevegelsen er det er gledelig å se at YS-leder Hans-Erik Skjæggerud går i front. Men hvem følger etter? Retning EU i seg selv er også et hederlig unntak. Inntrykket man får fra utsiden er at det i norsk politikk og fagbevegelse er at det er mange som er klare EU-tilhengere, men som ikke helt våger å si det. Berøringsangsten ser ut til å dominere. 

Det er synd. Vi betaler allerede i dag en høy pris for utenforskapet. I fremtiden kan den bli høyere. Norge befinner seg i et sikkerhetspolitisk og økonomisk spenningsfelt som blir stadig vanskeligere å manøvrere i. Ikke minst er det presserende å håndtere klimakrisen. Alt dette er saker som vi løser vi best i fellesskap og med en plass ved bordet.  

Forsker og direktør ved Fridtjof Nansens Institutt Iver B. Neumann er i boka «Hva skjer med verden? Norge mellom stormaktene». krystallklar på at et EU-medlemskap er veien å gå, men peker på et dilemma: Norge har tradisjon for konsensus i utenriks- og sikkerhetspolitikken – et gode for en mindre stat som Norge, som gir handlingsrom og skaper robusthet overfor andre makter. Utfordringen, skriver han, er å «…føre en saklig og god EU-debatt som ikke ødelegger den utenrikspolitiske konsensusen. Det gikk ikke spesielt godt hverken i 1972 eller i 1994.», og fortsetter: 

Nå når vi står uten sikkerhetsgaranti, er det mer som står på spill, men dét er ingen garanti for at debatten blir saklig. Hele situasjonen blir desto verre fordi våre politikere siden 1994 konsekvent har vært unnfallende overfor sin informasjonsplikt til det norske samfunn om hvor dynamisk EU-samarbeidet har vært, og hvor mye det betyr for Norge.

Han retter spesielt pekefingeren mot Arbeiderpartiet: 

Ledende politikere, spesielt innenfor Arbeiderpartiet, viser ikke engang vilje til å diskutere EUs politiske og militære betydning for Norge. Det vil ta lang tid å forberede den norske offentlige opinionen for EU-medlemskap. Her gjelder det å komme i gang. 

Vi er dypt integrert i Europa gjennom EØS – men uten medbestemmelse. Å holde EU‑spørsmålet på armlengdes avstand og satse på at EØS som en mellomløsning var kanskje levelig før. I dag er det uansvarlig.

Ferrolegeringssaken illustrerte hvordan EU kan bestemme seg for å beskytte medlemsland, og hvordan Norge som kun EØS-medlem ikke kan ta unntak for gitt. Å melde seg ut av EØS er utvilsomt et enda mer uansvarlig alternativ enn status quo. Det ville påføre norsk industri, arbeidsplasser og økonomi stor skade. 

Erfaringene fra Storbritannia etter Brexit viser hvor dyrt det kan bli. DN-kommentator Terje Erikstad viser til forsking som konkluderer med dramatiske økonomiske tap for øyriket. Forskerne anslår blant annet at BNP per innbygger var 6-8 % lavere enn det ville vært uten Brexit. Investeringene 12-18 % lavere, sysselsettingen 3-4 % lavere, og produktiviteten 3-4 % lavere. 

Erikstad avslutter slik: «For Norge viser Brexit hvor økonomisk katastrofalt det er å isolere seg fra den globale økonomien. Det absurde er at de som vil påføre landet et stort økonomisk tap, faktisk kan ende med å vinne politisk.»

Videre kan man legge til konsekvensene på alle de andre områdene som ikke handler om økonomi. Britene er for eksempel ikke med i EUs største helseprogram noensinne, EU4Healh, med blant annet helseberedskap, kreft, folkehelse og forebygging som hovedområder. 

Den viktigste endringen og trusselen siden 1994 er likevel sikkerhetspolitisk. Neumann understreker at i en ny, mer uforutsigbar verdensorden – med USA som ikke lenger er garantist for en liberal verdensorden og fred i Europa, og med Russland og Kina – har EU gjennomgått en sikkerhetspolitisk vending. Europa møter utfordringene med økt integrasjon innen sikkerhetspolitikken: Tung tysk satsing på europeisk forsvar. Frankrike som vil slå opp det han kaller deres atomåpenparaply over hele Europa. Norge deltar også i en rekke initiativ. Det gjelder blant annet EUs treningsprogram for ukrainske styrker (EUMAM), felles ammunisjonsinnkjøp (ASAP) og mobilitetssamarbeid (PESCO). 

Vi må fortsette å satse på Nato. Men med EUs sikkerhetspolitiske vending kan unionen være et viktig supplement Dette handler ikke om enten eller, men å styrke seg når den hesten en har ridd på siden annen verdenskrig viser tydelige tegn til å være under press. 

Noe av det nei-siden er bekymret for, er suverenitetsavståelse. Det kan jeg ha forståelse for. Ikke fordi jeg mener det er noe å være alvorlig bekymret for, men sjølråderett er et prinsipp som stikker dypt i oss, og hvor tap av det frembringer sterke følelser. Disse følelsene vet nei-siden å kapitalisere på. 

Strømdebatten er et klassisk eksempel. Norske politikere og næringsinteresser har ivret frem bygging av utlandskabler. EU har ikke bestemt dette (det kan de heller ikke), men det norske Stortinget. Allikevel fremstiller nei-siden det som at kablene og alt som har med kraftutveksling å gjøre, som en tvangstrøye fra EU og EØS. Nei-siden fikk også store deler av folket til å tro at ACER var djevelen i ny drakt. De tapte i Høyesterett, men det er gode grunner til å tro at Nei til EU allerede hadde lyktes med å sementere det narrativet de ønsket i offentligheten. 

Når dette er sagt, så blir det for unyansert å påstå at EU ikke har overnasjonale ambisjoner på energiområdet. Det har de. Men kablene er altså ikke EUs «skyld». Igjen er det viktig å understreke fordelen vi vil få ved å ha medbestemmelse, versus situasjonen slik den er i dag. Et annet poeng verdt å nevne, er at det heller ikke kan utelukkes at det er noe sant i påstandene om at europeisk kraftutveksling kan ha sine fordeler når det gjelder prisstabilitet, forsyningssikkerhet, effektivisering og klima. 

En annen strategi nei‑siden benytter seg av, er ensidige og løsrevne fremstillinger av EU‑bestemmelser for å gi inntrykk av at de er strippet for sunn fornuft. Skjeve bananer og løksaken er to eksempler. Fordeler og intensjon underspilles. 

Det er uansvarlig å fortsette å skygge unna EU-debatten. Det er også uansvarlig å la feilfremstillinger dominere, og ikke selv ta ansvar for å sette agendaen og legge til rette for en åpen, ærlig, balansert og kunnskapsbasert samtale. 

Vi er allerede langt på overtid. 

Marius Nord Jøntvedt er kommunikasjonsrådgiver i Helsedirektoratet frem til han tiltrer en ny stilling i stiftelsen Signo 26. januar. Innlegget er skrevet som privatperson og uavhengig av de nevnte virksomhetene.