Det amerikanske angrepet på Iran var den siste av en serie hendelser som rystet USAs europeiske allierte og stresset forbindelsene mellom Europa og USA. Først kom Grønlands-sjokket, der president Trump ville annektere en del av et annet Nato-land. Deretter truet Trump truet med sanksjoner mot europeiske Nato-land som ikke aktiv støtte til angrepet.

Det norske veivalget

Dette er brikker i et større bilde der Nato-samarbeidet er inne i sin største krise siden 1949, og der det er en tillitskrise mellom USA og landets europeiske allierte.

Denne krisen rammer Norge særlig hardt. Vi har, mer enn noe annet europeisk Nato-land, overlatt vår sikkerhetspolitikk til USA; norsk forsvar er basert på at amerikanske soldater kommer til unnsetning i en krise i nord. Krisen i forholdet mellom USA og Europa kan derfor føre til at bunnplanken i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk bryter sammen.

Regjeringen la i 2024 fram «Langtidsplan for forsvarssektoren (2025–2036)», og i mars i år ble denne revidert for å fange opp det siste års endringer. Det viktigste nye var økte bevilgninger til Forsvaret og ny satsing på droner.

Planen er et sikkerhetspolitisk hastverkssignal om at Norge skal trappe opp forsvarsbevilgningene, men den sier intet om at selve grunnlaget for norsk forsvarspolitikk er under endring. Den sier intet om økende mistillit mellom Europa og USA, intet om at Nato opplever sin alvorligste krise i alliansens historie.

Regjeringen kan ha flere grunner til ikke å omtale denne nye usikkerheten. Det kan gå troll i ord. En fokusering på tillits­krisen mellom USA og Europa kan føre til at den brede enigheten i Stortinget om norsk sikkerhetspolitikk brytes opp. Det kan gi uro og nye motsetninger i norsk politikk.

Denne artikkelen skrives i Berlin. Det er flere påfallende ulikheter mellom hvordan krisen mellom Europa og USA omtales her, sammenholdt med omtalen i Oslo. I Norge har det lenge vært en tendens til å se Trump og hans Maga-bevegelse som et forbigående fenomen, en form for politisk forkjølelse. Den vil gå over. Norsk nyhetsdekning fokuserer gjerne på motstand mot Trump i USA, og på at republikanerne kan tape i de kommende mellomvalg. Ofte gis det inntrykk av at «Det gamle USA» vil komme tilbake etter presidentvalget i 2029.

Pipen fikk riktignok en noe skarpere lyd da Trump ville annektere Grønland og han varslet at Norge ville bli pålagt straffetoll for sin støtte til Danmark. Men det henger stadig igjen et inntrykk av at krisen i de atlantiske forbindelsene vil gå over.

Her i Berlin er holdningen til pressens analytikere snarere at «Det gamle USA» ikke kommer tilbake. Det vises ofte til styrken i Trumps Maga-bevegelse, til at den bygger på sterke understrømninger i det amerikanske samfunn. Trump har skiftet ut sentrale deler av sitt embetsverk med Maga-folk; viktige deler av statsapparatet er i ferd med å bli tømt for profesjonelle, upartiske tjenestepersoner.

Her fokuseres det på sider ved Trumps politikk som, naturlig nok, får mindre oppmerksomhet i Oslo. Det gjelder Trumps samspill med Putin og sterke uvilje mot Europa og europeisk samarbeid. Kommentatorer viser gjerne til at Trump ønsker et sterkere USA, Putin ønsker et sterkere Russland. Felles for de to er at de mener at egen makt blir styrket hvis Europa svekkes. Det er ikke tilfeldig at både Trump og Putin ønsket gjenvalg av Viktor Orbán. Mange tyske politikere irriterer seg over Maga-bevegelsens sterke støtte til det tyske høyrepopulistiske partiet, AfD.

I Berlin er pressen opptatt av at det amerikanske militære nærværet i Europa reduseres kraftig. I 2027 vil USA ventelig stå for under 50 prosent av den militære kampkraften til Nato, en sterk nedgang fra i dag. Ifølge et lekket amerikansk dokument, sitert i tyske aviser, krevet USA at de europeiske Nato-landene skal ha overtatt ansvaret for forsvaret av Europa i 2030. Berlin har nå innstilt seg på at USA vil stille mindre penger, færre soldater og færre militære nøkkelressurser til disposisjon for Europa.

Den tyske resepten: mer Europa. Russlands angrepskrig mot Ukraina virket som en katalysator for omforming av det vestlige samarbeidet om sikkerhet og forsvar i europeisk retning.

Utviklingen tok fart kort tid etter at Trump tiltrådte som president for andre gang. Under valgkampen hadde Trump lovet at han skulle få slutt på krigen i Ukraina. Nå varslet han at han hadde gjort en «deal» med Putin. Med denne gjorde Trump et forsøk på å overrumple Zelenskyj og europeerne. Han visste at han kunne nekte ukrainerne mer våpen og dermed tvinge Zelenskyj til å godta «dealen». Den dreide seg om diktert ukrainsk kapitulasjon!

Lederne for Tyskland, Frankrike og Storbritannia, det som ble omtalt som «E3-gruppen» kom da raskt sammen. De ville få Trump til å legge press på Putin, ikke bare på Zelenskyj. De europeiske lederne klarte å få Trump til å legge «dealen» til side, og forhandlingene om en fredsplan fortsatte.

Senere er «E3-gruppen» blitt utvidet med flere andre «villige» land. På den måten omgikk de Orbán i Ungarn, som framsto som Trumps marionett. Samtidig klarte de å forhindre at Trump og Putin sammen «løste» Ukraina-krisen. Det ble skapt en ny europeisk vilje til samarbeid.

Diskusjon om europeisk sikkerhetssamarbeid er ikke noe nytt. I EU har medlemslandene lenge diskutert det, men med få resultater. Det er ikke overraskende siden EU er en form for forhandlingsapparat som skal utlikne interesse­forskjeller. EU er ikke egnet for å lede et europeisk forsvars­samarbeid, og i alle fall ikke lede konkrete forsvarsoperasjoner.

Noe har skjedd i EU. Kommisjonen har fått en egen forsvarskommissær og EU-landene har satt som mål at de, uten hjelp fra USA, skal kunne forsvare seg selv og avskrekke fiender innen 2030. Det er uklart hvordan det skal skje så lenge EU-landene mangler felles ressurser og har ulike interesser.

Den spennende utviklingen skjer nå i Nato. Trump har flere ganger har truet med å forlate Nato. Spørsmålet kom senest opp under krigen mot Iran. Trump raste da mot europeiske Nato-land: «Når dere ikke stiller opp for oss, må dere ikke regne med at vi stiller opp for dere.» Utenriksminister Marco Rubio opplyste at USA «vil revurdere sitt Nato-medlemskap» når krigen i Iran er over.

Disse uttalelsene innebærer i seg selv en betydelig svekkelse av Nato. De betyr at tilliten mellom medlemmene er svekket, og uten tillit kan ikke Nato fungere.

Det gjenstår å se hva Trump gjør med USAs medlemskap. Rent formelt kan ikke Trump si opp Nato-medlemskapet uten støtte fra tre fjerdedeler av Kongressen. Men politisk er det nok med en enkelt setning på «Truth Social» som skaper tvil om USA vil stå ved sine forpliktelser i Nato.

Denne utviklingen har stimulert det som gjerne omtales som «europeisering av Nato». De europeiske medlemslandene har et uformelt samarbeid seg imellom, man taler ofte om den «europeiske pilar». Det må føyes til at Tyskland lenge var skeptisk til en «europeisering av Nato». Berlin ønsket at amerikanske styrker forble i Europa.

Ved siste årsskiftet varslet Trump at USA ikke ville fortsette med økonomisk og militær støtte til Ukraina. Det var en hovedgrunn til at tyskerne endret syn i begynnelsen av dette året.

Denne endringen gjør det lettere å skape europeisk enighet, og den åpner for at Tyskland, Europas sterkeste militærmakt, kan ta en lederrolle i drøftingene om europeiske forsvarssamarbeid. Det merkes alt i Berlin.

De siste månedene har Tyskland drøftet konkret hvorledes de militære spørsmål skal håndteres i Nato hvis USA trekker seg ut. Mange handler om praktisk arbeidsdeling: Hvilket europeisk Nato-land skal ha hovedansvar for samordning av luftvern, for framføring av militær støtte til de baltiske land, for samordning av logistikk, militære øvelser med mer. Det har også skjedd kartlegging av felt der Nato fortsatt vil være avhengig av amerikanske ressurser, som satellittovervåking, missilvarsling, etterretning, kjernefysisk avskrekking.

De fleste europeiske Nato-landene har økt sine forsvars­budsjetter kraftig. Denne nye fordelingen av byrdene gjør at europeerne nå ønsker mer innflytelse i Nato. Det har ført til det tysk presse kaller «en begynnende maktkamp». Europeerne har krevd stillingen som «Øverstkommanderende for Europa», en stilling som til nå har vært forbeholdt amerikanske generaler. Etter hemmelige forhandlinger skal europeerne nå ha fått overta fire regionale kommandostillinger, mens USA fortsatt har stillingen som øverstkommanderende for Europa. Siste ord er neppe sagt.

«Norsk forsvarspolitikk ligger ikke fast når den amerikanske ikke gjør det»

Et europeisert Nato vil kunne bli en stor ressurs for framtidig europeisk forsvarssamarbeid. Det er et enestående system med evne til tett samarbeid, en organisasjon med et effektivt beslutnings­system og med godt utprøvd kommando­struktur, med operasjonelle og taktiske doktriner, samt en stor grad av standardisering. Det ville være uansvarlig å kaste alt dette over bord bare fordi USA taper interesse for Nato.

En mulighet som diskuteres, er om EU gradvis kan utvikle et system mest mulig likt systemet i Nato. På den måten kan et «europeisert» Nato uten USA bli kjernen i et framtidig europeisk forsvar, og overgangen kan kanskje gå mer sømløst.

Regjeringen har ikke erkjent at hele grunnlaget for norsk forsvarspolitikk i ferd med å bryte sammen. Her trer også Høyres leder feil når hun uttaler at «norsk forsvars­politikk ligger fast». Den gjør ikke det. Norsk forsvarspolitikk ligger ikke fast når den amerikanske ikke gjør det.

Norge står overfor et viktig veivalg. Enten: Dagens norske forsvarspolitikk og de sterke bånd til USA kan videre­føres i håp om at krisen i Nato og mistilliten mellom USA og Europa vil gå over. Eller, Norge kan ta høyde for at det som nå skjer i de atlantiske forbindelsene og i Nato, er uttrykk for varige endringer. Da er det naturlig at Norge knytter seg nærmere til de nye europeiske og nordiske ordninger som nå vokser fram.

I den norske debatten vil det bli kastet fram andre forslag. Noen vil peke på nordisk forsvarssamarbeid. Men Sverige, Finland og Danmark er med i EU og del av europeiseringen av Nato. Andre vil vise til samarbeid med Canada som alternativ til dagens ordninger. Men Canada har ingen såkalt «maritim projeksjonsevne», altså evne til å bringe inn styrker til Norge i en krise. Forslaget forutsetter at Canada er interessert i å påta seg forsvarsforpliktelser overfor Norge, noe som ikke er gitt.

På kort sikt trenger Norge selvsagt ikke velge mellom USA og Europa. Her er det tale om prosesser som tar tid. Først når avstanden blir for stor, står Norge i fare for å forskreve seg.

I løpet av kort tid kan det dukke opp mange spørsmål norske politikere må ta stilling til, og som dreier seg om (enda) «mer USA», eller «mer Europa». Eksempler: Skal Norge kreve reforhandling av avtalene om de tolv basene amerikanerne har i Norge? Skal Norge fortsette å dele alle sine hemmeligheter med USA, nå da Nederland og Storbritannia har varslet at de vil begrense hva de deler? På Nordisk Råds møte i Stockholm i oktober orienterte EU-kommisjonen president om det begynnende forsvarssamarbeidet i EU der Finland, Danmark og Sverige er aktivt med. Hun var åpen for at også Norge kan få delta. Skal Norge følge dette opp?

Spørsmålet vil bryte opp den brede enighet i Stortinget som norsk sikkerhetspolitikk har hvilt på i etterkrigstiden. Noen partier på Stortinget vil gå for «mer USA», mens andre vil ha «mer Europa». Det vil vokse fram et nytt viktig politisk skille: Frp, Sp og KrF vil trekke mot USA, mens Ap, Høyre, Venstre og MDG vil trekke mot Europa.

I Frp, og også i deler av Sp, er det forståelse for Trump og Maga-bevegelsens tenkning. Frp sendte sine folk til presidentinnsettelsen, og tidligere industriminister Ola Borten Moe (Sp) ga uttrykk for forståelse da Trump ville annektere Grønland. For store deler av Sp vil det nok være enda viktigere at «mer Europa» kan pirre partiets berøringsangst overfor EU. Det kan her også spille en rolle at Maga-bevegelsen aktivt støtter europeiske partier som er motstandere av EU-samarbeidet.

For SV og Rødt står et valg mellom «mer USA» eller «mer Europa» som valg mellom pest og kolera. Partiene vil derfor i første omgang stå handlingslammede og forsøke å kaste fram kreative, men urealistiske alternativ. I neste omgang vil SV og Rødt antakelig falle ned på samme europeiske linje som sine nordiske og europeiske søsterpartier.

I norsk politikk vil vi få et skille vi kjenner fra en rekke andre europeiske land. Det gamle høyre/venstre-skillet er der gradvis erstattet av skillet mellom «globalistene» (vektlegger europeisk og internasjonalt samarbeid), og «nasjonalistene»/«suverenistene» (vektlegger nasjonen og nasjonal selvråderett). I Europa er «nasjonalistene» først og fremst knyttet til det ekstreme høyre, mens «globalistene» er tyngst representert i det politiske sentrum og på venstresiden.

Dette skillet vil åpne for nye konstellasjoner i norsk politikk. Det blir mindre utenkelig at Høyre kan støtte en Ap-regjering. Det blir lite sannsynlig at Høyre går inn i en Frp-ledet regjering. Sp vil holde avstand til både Høyre og Ap, og nærme seg Frp. Sett slik vil norsk innenrikspolitikk bli en forlengelse av norsk utenrikspolitikk, takket være Trump!