EU er i ferd med å legge om sin industripolitikk. Med den nye Industrial Accelerator Act (IAA) ønsker EU å styrke europeisk industri og redusere avhengigheten av andre stormakter. I forslaget ligger det også et mulig gjennombrudd for Norge: Norsk industri kan bli definert som en del av “Union Origin” – og dermed sidestilt med produkter fra EU-land. Men samtidig pågår en politisk strid i EU om hvor langt denne industripolitikken skal gå – og hvem som egentlig skal regnes som en del av Europas industrifellesskap.

En ny europeisk industripolitikk

Europa er i ferd med å endre kurs i industripolitikken. I flere tiår har EU i stor grad basert seg på åpne markeder og global konkurranse. Nå er situasjonen en annen.

Presset fra amerikansk industripolitikk, særlig gjennom Inflation Reduction Act, og den sterke statlige industrisatsingen i Kina har fått EU til å tenke nytt. Resultatet er en serie nye industripolitiske initiativ – der Industrial Accelerator Act er det siste.

Målet er tydelig. EU ønsker å snu en langvarig industriell tilbakegang. I dag står industriproduksjon for rundt 14 prosent av verdiskapingen i EU. Kommisjonen ønsker å løfte dette til minst 20 prosent innen 2035.

For å få til dette vil EU blant annet prioritere europeisk produksjon i offentlige anskaffelser og støtteordninger. Samtidig vil man gjøre det enklere og raskere å etablere nye industriprosjekter gjennom såkalte Industrial Acceleration Areas.

Bak dette ligger en tydelig strategisk ambisjon: Europa skal bli mindre avhengig av andre stormakter i kritiske industrisektorer.

Et mulig gjennombrudd for norsk industri

Så langt er det lagt opp til at i produkter fra EØS-land kan regnes som “Union Origin”. Det betyr i praksis at varer produsert i Norge kan bli behandlet som europeiske i EUs nye industripolitikk.

For norsk industri kan dette få stor betydning. Norsk aluminium, sement, mineraler og andre industriprodukter er allerede tett integrert i europeiske verdikjeder. Hvis de også formelt regnes som europeisk innhold i EU-programmer og anskaffelser, kan norske bedrifter konkurrere på lik linje med EU-bedrifter.

Det er derfor ikke overraskende at NHO reagerer positivt på signalene fra Brussel.

Administrerende direktør Ole Erik Almlid har understreket at norske myndigheter må følge prosessen tett og sørge for at regelverket innlemmes i EØS-avtalen så raskt som mulig. Ambisjonen må være at reglene trer i kraft samtidig i EU og EØS, slik at norsk industri ikke havner bakpå.

En politisk konflikt i Europa

Men bak den nye industriloven ligger det også en tydelig politisk konflikt i EU.

Noen land ønsker en mer lukket europeisk industripolitikk. Her står særlig Frankrike sentralt. Franske myndigheter har lenge argumentert for en tydelig “Buy European”-strategi, inspirert av USAs “Buy American”-politikk. I denne tankegangen bør EUs industripolitikk først og fremst være til fordel for EU-landene selv.

Andre land ser mer skeptisk på en slik linje. Særlig Sverige og Nederland advarer mot å gjøre Europas økonomi mer lukket. Disse landene legger vekt på at Europas konkurransekraft også bygger på åpne markeder og integrerte verdikjeder.

For dem er det derfor viktig at EUs industripolitikk også inkluderer nære partnere – ikke minst land som Norge, Island og Liechtenstein gjennom EØS-samarbeidet.

Dermed handler diskusjonen ikke bare om industripolitikk. Den handler også om Europas økonomiske modell.

Norge nærmere EU enn andre partnere

Som en del av EØS er Norge fullt integrert i EUs indre marked. Norske industribedrifter er en del av de samme verdikjedene som industribedrifter i EU-landene.

Hvis Norge faktisk inkluderes i definisjonen av “Union Origin”, kan norske produkter få en status som verken Storbritannia eller Sveits automatisk har. Etter Brexit står Storbritannia utenfor det indre markedet, og Sveits er heller ikke en del av EØS.

Mye kan fortsatt endres

Det er likevel for tidlig å konkludere.

Forslaget fra EU-kommisjonen skal nå behandles av både Europaparlamentet og Ministerrådet. I slike prosesser skjer det ofte betydelige endringer.

For Norge kommer det dessuten en ekstra fase etter at EU er ferdig. Da må regelverket også innlemmes i EØS-avtalen før det kan tre i kraft her.

Samtidig bygger deler av industriloven på Net-Zero Industry Act, som fortsatt ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Tempoet i EØS-prosessen kan derfor bli avgjørende for hvor raskt norsk industri faktisk kan dra nytte av den nye politikken.

Hvem er egentlig en del av Europas industrifellesskap?

Industrial Accelerator Act illustrerer en større utvikling i Europa. EU beveger seg gradvis bort fra en ren frihandelstilnærming og mot en mer strategisk industripolitikk.

Spørsmålet som nå diskuteres i Brussel er derfor ikke bare hvordan europeisk industri skal styrkes.

Det handler også om noe mer grunnleggende: Hvem skal egentlig regnes som en del av Europas industrielle fellesskap?

For Norge kan svaret på det spørsmålet få stor betydning i årene som kommer.

Kronikk Leif Sande