Om USA slutter å lede: Hva betyr slutten på Pax Americana for oss?

I en nylig artikkel på POLITICO skriver Ivo Daalder, tidligere USA-ambassadør til NATO, om hvordan verden kan se ut etter at Donald Trump på ny inntar Det hvite hus som USAs 47. president. Med sin erfaring og innsikt på global politikk, beskriver Daalder en fremtid der Trump gjør alvor av sine løfter, noe som i praksis betyr slutten på det vi kjenner som Pax Americana – en tidsepoke preget av amerikansk lederskap og stabilitet.

Men hva betyr egentlig slutten på Pax Americana for oss vanlige folk? Hva betyr det for Norge, Europa og verden generelt?

Pax Americana, som Daalder peker på, har siden andre verdenskrig stått som en internasjonal orden der USA har tatt en lederrolle for å sikre fred, bygge allianser, fremme økonomisk vekst og beskytte demokratiske verdier. Det har ikke alltid vært uproblematisk, men det har gitt en form for trygghet og stabilitet som mange land, inkludert Norge, har dratt nytte av. Med Trumps tilbakekomst til makten ser vi derimot konturene av en ny tid, der USA kanskje vil trekke seg tilbake fra sine globale forpliktelser. Daalder understreker at Trump, med sin motto «Lover gitt, lover holdt,» ikke bare lover forandring – han lover en revolusjon i hvordan USA opererer på verdensscenen. Fra å innføre høye tollsatser til å distansere seg fra NATO og styrke båndene til autoritære ledere, vil Trump trolig gjøre radikale grep som vil påvirke ikke bare USA, men hele verdensordenen.

Hva betyr dette for Europa og Norge?

Daalder er tydelig på at Europa må forberede seg på en fremtid der USA ikke lenger vil være den samme garantisten for sikkerhet. For Norge, som i stor grad har basert sitt forsvar og sikkerhet på NATOs beskyttelse, kan dette bety at vi må ta større ansvar for vår egen sikkerhet. Om USA under Trump ser på allianser som “beskyttelsespakker” der land må “betale” for å få beskyttelse, kan NATO-samarbeidet endres dramatisk.

Daalder trekker frem Russland som et tydelig eksempel på hvorfor Europa nå må stå mer på egne ben. Med krigen i Ukraina og en mer selvsikker Kina på den økonomiske arenaen, ser vi allerede konturene av en mer kompleks verden der Europa må balansere mellom stormakter uten samme støtte fra USA som før.

Hva med resten av verden?

I Asia ser vi også at land kan bli presset til å velge mellom å tilnærme seg Kina eller forsøke å balansere deres voksende innflytelse. Daalder beskriver hvordan land i det globale sør kan få mer spillerom på kort sikt, men det kan også føre til at de møter økte krav fra både Kina og Russland.

Selv om mange i USA kanskje stemte på Trump i et ønske om forandring og frustrasjon over økonomiske utfordringer som inflasjon og immigrasjon, påpeker Daalder at de kanskje ikke fullt ut forstår konsekvensene av denne “anti-establishment”-bølgen. Men som han sier: valg har konsekvenser. Og konsekvensene kan bli store, ikke bare for amerikanerne, men for hele verden.

Vi kan altså stå overfor et paradigmeskifte i internasjonal politikk. Daalder’s artikkel minner oss om viktigheten av å følge med på hvordan verdenspolitikken utvikler seg – for det vil påvirke oss alle, enten vi vil det eller ikke. Som enkeltpersoner kan vi kanskje ikke kontrollere de store beslutningene, men vi kan forstå dem, engasjere oss og være med på å forme debatten om hvilken retning verden bør ta i møte med en usikker fremtid.

Dette innlegget har stått i Gjengangeren