EØS-avtalen 30 år senere: Veien videre for norsk arbeidsliv

Arild Theimann, leder for Retning EU

Gjennom EØS-avtalen er Norge del av et felleseuropeisk arbeidsmarked med over 200 millioner arbeidstakere. Dette gir tilgang til arbeidskraft og en rekke felles regler for arbeidsmiljø, trygdeordninger og rettigheter. Eldring-utvalgets rapport (NOU 2024:7) peker på at dette har vært en nøkkel til økt verdiskaping og bedre ressursutnyttelse. Samtidig har arbeidsinnvandringen ført til utfordringer som sosial dumping, arbeidslivskriminalitet og press på den norske arbeidslivsmodellen.

Et sentralt problem er at Norge, som ikke er medlem av EU, har begrenset innflytelse på utformingen av de reglene vi er forpliktet til å følge. Eldring-utvalget understreker at flere av EU-reglene utfordrer den nordiske modellen, hvor lønns- og arbeidsvilkår tradisjonelt er overlatt til partene i arbeidslivet. Denne utviklingen krever en aktiv strategi for å sikre at norske interesser ivaretas.

EUs sosiale søyle: Håp om et mer rettferdig arbeidsliv

EUs sosiale søyle fra 2017 er et løfte om bedre livs- og arbeidsvilkår. Den inneholder tre hovedområder:

1. Like muligheter og tilgang til arbeidsmarkedet.
2. Rettferdige arbeidsvilkår.
3. Sosial beskyttelse og inkludering.

Flere direktiver som plattformarbeiderdirektivet og likelønnsdirektivet springer ut fra søylens prinsipper. Selv om disse styrker arbeidstakernes rettigheter, kan de være krevende å tilpasse norske forhold. Samtidig har Norge liten eller ingen påvirkning på utformingen av direktivene, og vår stemme høres først i etterkant – når reglene allerede er vedtatt i EU.

Hva står på spill?

EØS-avtalen har vært en hjørnestein for norsk arbeidsliv og sikret tilgang til nødvendig arbeidskraft. Men dette krever stadig sterkere tiltak for å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Ministerens redegjørelse belyste hvordan Norge kan balansere fordelene med EØS-avtalen mot utfordringen med å være uten stemmerett ved forhandlingsbordet i EU.

For å beskytte den norske modellen må vi styrke samarbeidet mellom myndighetene og arbeidslivets parter. Norge må også være mer aktive i de tidlige fasene av EUs politikkutforming. Dette er spesielt viktig for å sikre nasjonalt handlingsrom innen arbeidsliv, der vi må bruke våre sterke tradisjoner for dialog og samarbeid.

Veien videre

Eldring-utvalgets rapport og Tonje Brennas redegjørelse gir en viktig mulighet til å diskutere hvordan vi sikrer at norsk arbeidsliv forblir konkurransedyktig, rettferdig og inkluderende. Samtidig bør den også være en påminnelse om hvor viktig det er for Norge å ha sterkere innflytelse på de reglene som former vårt samfunn – og hvordan det å stå utenfor EU gir oss en begrenset stemme i et felleseuropeisk arbeidsmarked.

Dette er en samtale vi ikke har råd til å ignorere. Norske arbeidstakere og arbeidsgivere fortjener at vi tar den.