Opprør i SPD – Ønsker ikke å avskrive Russland

Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD) befinner seg i en identitetskrise. Partiet, som gjennom flere tiår har vært en av bærebjelkene i tysk politikk og i europeisk sosialdemokrati, er nå splittet i spørsmålet som kanskje er vår tids største: Hvordan skal Europa forholde seg til Russland?

Konflikten er ikke ny, men den har tilspisset seg dramatisk etter Russlands invasjon av Ukraina og Tysklands påfølgende “Zeitenwende” – et historisk linjeskifte i forsvars- og sikkerhetspolitikken. SPD, under ledelse av Lars Klingbeil, har tatt et klart steg i retning økte militærbudsjetter, sterkere Nato-forankring og kompromissløs støtte til Ukraina. Dette skjer samtidig som partiet kjemper med synkende oppslutning og tapte regjeringsposisjoner – senest da Olaf Scholz gikk av som kansler våren 2025.

Det mest oppsiktsvekkende er at opprøret mot denne linjen nå kommer innenfra. I spissen står Peter Brandt, sønn av Willy Brandt – den legendariske kansleren som gjennom sin “Ostpolitik” brakte dialog, avspenning og diplomati inn i Vestens forhold til Øst-Europa under den kalde krigen. Peter Brandt og en gruppe veteraner i SPD advarer nå åpent mot at partiet er i ferd med å ofre sine historiske verdier i en kamp det ikke har full oversikt over konsekvensene av.

Kritikerne mener at SPD har beveget seg for langt bort fra sin tradisjonelle rolle som fredsbygger og brobygger. De frykter at den ensidige støtten til Ukraina, kombinert med sanksjonspolitikk og opprustning, kan føre Europa inn i en langvarig og fastlåst konfrontasjon med Russland – uten rom for forhandling eller nyorientering.

Kritikerne står ikke alene. 58 prosent av SPD-medlemmene meldte seg inn under Willy Brandts epoke. Når Peter Brandt taler, lytter mange. Hans moralske autoritet, og det symbolske arven han bærer, gir dette opprøret en tyngde som ikke kan avfeies som nostalgisk eller marginal. Samtidig er Lars Klingbeils grep om partiet svekket: da han nylig ble gjenvalgt som partileder, fikk han kun 64,9 prosent støtte – et historisk svakt mandat.

Det er bemerkelsesverdig at tidligere kansler Olaf Scholz har holdt seg taus i konflikten. Scholz var selv arkitekten bak mye av SPD sin nye linje etter 2022, og det er hans kurs opprøret nå rettes mot. At han ikke støtter Klingbeil åpent, kan tolkes som en politisk kalkyle – eller en erkjennelse av at partiets retning ikke er like selvskreven som man trodde.

Også tysk fagbevegelse har i hovedsak stilt seg bak SPD-ledelsen, særlig IG Metall og industriforbundene. De ser stabilitet, investeringer og sikkerhet som avgjørende rammer – og støtter i stor grad militærpolitikken som Klingbeil fører. Det betyr at oppgjøret ikke bare handler om verdier, men også om økonomisk realpolitikk.

Men spørsmålet melder seg: Hva mister et parti – og et kontinent – når det kutter båndene til sine egne ideologiske røtter? Er det mulig å støtte Ukraina uten å låse Europa fast i en ny kald krig? Finnes det rom for å gjenreise en type diplomati som både er prinsippfast og strategisk?

SPD står ved et veikryss. Opprøret som nå vokser, ledet av en mann som bærer navnet til partiets største statsmann, er ikke bare et spørsmål om retorikk eller retning – det er et spørsmål om hvem partiet egentlig er. For det som står på spill, er ikke bare politikken overfor Russland, men partiets sjel.

Skrevet av ChatGPT og Leif Sande.